Kirker på Gotland

Lummelunda kirke (Gotland)

Alle foto der ikke annet er nevnt: Per-Erik Skramstad © Webkommunikasjon.no

Lummelunda kirke ligger et par mil nord for Visby på Gotland. Skipet og tårnet stammer fra en kirke som ble oppført rundt år 1200. Skipet har de klassiske målene for kirker på denne tiden: Bredde: 10 «gutaalnar» og lengde: 15 «gutaalnar».

På midten av 1300-tallet startet en fullstendig ombygging av kirken. Man kom ikke lenger enn til et nytt kor, så derfor ser også denne kirken ut som en kløvsadel eller en snegl.

 

 

 

Tårnet stammer fra en kirke som ble oppført rundt år 1200. Takkonstruksjonen ble bygget i 1636 av Diunis Lauritzen, en kar som ifølge Strelow bodde i Norrlanda. Lauritzen «hafver mange Kircher i Landet forbedret».

 

 

→ Kalkmalerier

→ Portaler

→ Døpefonten

→ Gravminner

→ Alteroppsatsen

→ Prekestolen

 

Kalkmalerier

Korets nordvegg viser scener fra dommedag. I en mandorla øverst sitter Jesus og dømmer levende og døde til henholdsvis himmelen og helvetet.

Kalkmaleriene på denne veggen er malt av den såkalte pasjonsmesteren og hans verksted, som var virksomme i andre halvdel av 1400-tallet.

Nede til venstre sees en nisje i veggen.

 

 

Syndernes skjebne: Sammenlenket bærer det lukt til helvete. Konger og biskoper - her er det ingen nåde.

 

«Og ut av hans munn går det et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredes-vin, av Guds, Den Allmektiges harme. På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.» (Johannes’ åpenbaring 19,15-16)

 

Korsfestelsen i pasjonsmesterens tolkning. Pasjonsmesteren var virksom i andre halvdel av 1400-tallet.

 

Pasjonsfrisen og to innvielseskors på nordveggen i Lummelunda kirke. Akantusrankene i vinduet ble malt en eller annen gang sent på 1600- eller på 1700-tallet. Akantusranker finner vi i flere gotlandske middelalderkirker, for eksempel i Bro kirke.

 

 

 

Paulus.

 

Akantusranker.

Portaler

Korportalen og korets vindu fra midten av 1300-tallet.

 

Korportalen på sørveggen er en etterlikning av portalene i Martebo kirke (Gunnar Svahnström), men Lummelundas figurer er grovere i utførelsen. Figurene på Lummelundas korportal er hugget i kalkstein, mens de tilsvarende figurene i Martebo er hugget i sandstein.

 

 

Til venstre: Samson og løven. Korportalens østre kapitelbånd med bebudelsesengel, Marias besøk hos Elisabet, Jesu fødsel og de tre vise menns tilbedelse.

 

Elisabet og Maria.

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.» […] Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem. (Lukas 1,39-56).

 

 

Delvis usynlig: Samson og løven. Det vestre kapitelbåndet har fremstillinger av Marias kroning og frembæringen i tempelet.

Marias kroning er «utförd, icke såsom under slutet av medeltiden (i altarskåp) är vanligt, av Fadern och Sonen, utan av endast en gudomsperson» (Roosval, 1914)

 

 

 

 

Samson og løven.

Dom 14, 5-6: «Så gikk Samson og foreldrene hans ned til Timna. Da de kom til vingårdene utenfor byen, fór en ung løve brølende imot ham. 6 Da kom Herrens Ånd over ham med styrke. Han tok løven og rev den i stykker med bare nevene, som om det skulle ha vært et kje.» (1978/85)

 

 

Døpefonten

Døpefontens kum, vulst og skaft.

 

Nærbilde av døpefontens kum.

 

Gravminner

Gravminne fra middelalderen, intet år eller årundre er angitt.

 

Gravminne fra middelalderen, intet år eller årundre er angitt. Det er laget rammer til språkbånd, men det er ikke hugget inn noen bokstaver.

 

Gravminne fra 1658.

 

Detalj av gravminne med dødningehode 1658.

 

 

Detalj av gravminne fra 1658.

 

Detalj av gravminne fra 1669.

 

 

Alteroppsatsen

Altertavlen er datert 1663. Den ble laget av Johan Bartsch («stadsmålaren i Visby»).

 

 

 

Nattverden.

Prekestolen

Prekestolen står i korbuen. Den stammer fra andre halvdel av 1600-tallet.

 

De fire apostlene på prekestolen fra andre halvdel ab 1600-tallet.

 

Fire timeglass ved prekestolen er noe man kan finne i flere kirker på Gotland.

Tårnbuen

Mot slutten av 1200-tallet ble den vakre dekorasjonen av tårnbuen malt.

 

 

 

St. Antonius

Skulpturen av St. Antonius (den hellige Antonius den store (~251-356)) ble laget ca. 1500. Den er meget slitt som følge av at den i lang tid har stått utendørs på korportalens vimperg. Ved føttene har Antonius et svin med en bjelle rundt halsen, men det vises ikke på dette bildet.

Her er et bearbeidet utdrag fra omtalen av St. Antonius på den katolske kirkes hjemmeside:

Den hellige Antonius ble født rundt år 251 i landsbyen Komé (i dag Keman eller Qeman-al-Arous) i området Faiyoum, i nærheten av Herakleopolis Magna like sør for Memphis i Midtre Egypt. Hans velstående og fromme kristne foreldre ville holde ham borte fra alt som kunne være et dårlig eksempel, så de holdt ham alltid hjemme.

Legenda Aurea (Den gylne legende) forteller at hanen søndag kom for sent til messen, og han kom inn i kirken akkurat da presten leste fra evangeliet: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, – så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg» (Matt 19,21). Antonius så disse ordene som en åpenbaring rettet til seg personlig, og han gikk straks hjem, ga naboene sin beste jord, solgte resten og ga pengene til de fattige, unntatt det han fant nødvendig for seg og søsteren.

Antonius selv trakk seg i 272 tilbake til ørkenens ensomhet, inspirert av en gammel mann som levde som eremitt i nabolaget. Han ble snart et mønster av ydmykhet, nestekjærlighet, fromhet og andre dyder. Han spiste bare brød og litt salt og drakk bare vann. Han spiste aldri før solnedgang, og noen ganger bare hver tredje eller fjerde dag, og han sov på en sivmatte eller rett på gulvet. Alt dette ut fra asketens overbevisning om at sjelen ikke lar seg omdanne uten at kroppen følger med. Gjennom askese skal egenviljen disiplineres og sjelen stilles åpen for Gud.

På jakt etter en enda mer total ensomhet flyttet han rundt 273 til en nedlagt begravelsesplass i ørkenen lenger sør i Nildalen, hvor han bosatte seg i en gammel gravhule. Der ble han i tretten år. Rundt år 285, da han var 35, var dette ikke lenger hardt nok for ham, så han krysset Nilen og bosatte seg på toppen av et fjell i den ugjestmilde ørkenen ved Rødehavet, i ruinene av et gammelt fort i Pispir (nå Deir el Memun). Det var tre dagsmarsjer fra sivilisasjonen. Her bodde han til 306 i total ensomhet og så ikke et menneske, bortsett fra en venn som brakte ham brød hvert halvår

I Saint-Antoine-en-Dauphiné ble ordenen «Hospitalerne av St. Antonius» (Antonittene) grunnlagt for å ta seg av pilegrimer, først som et legbrorskap. Den ble godkjent som orden av pave Urban II i 1095. Stedet ble et pilegrimssenter for dem som led av ergotisme (forgiftning med meldrøye, en sopp som snylter på rug og som kan gi symptomer som nedsatt følelse i fingre og tær, muskelkramper, synsforstyrrelser og psykiske forstyrrelser), kalt St. Antoniusild. Antonittene bar svarte drakter med et blått T-formet kors (gr: tau, Tau-kors, Antoniuskors). Ordenen ble spredt over det meste av Vest-Europa i takt med epidemiene av ergotisme på 1100- og 1200-tallet, og på det meste hadde de 360 hospitaler. I 1298 gjorde pave Bonifatius VIII den om til en korherreorden. Men ordenen svant hen da epidemiene gjorde det samme, og den ble innlemmet i Malteserordenen i 1775 og døde helt ut i 1803.

Antonittene red omkring og ringte med små bjeller for å få almisser, og bjellene ble senere hengt rundt nakken på dyr for å beskytte dem mot sykdommer. I senmiddelalderen ble denne ordenens griser ved et spesielt privilegium tillatt å gå fritt i gatene, derfor var attributtene svin og bjeller hyppige i Antonius' senere ikonografi. Antonius' blir fremstilt med en T-formet korsstav. Albert av Bayern grunnla i 1382 Antoniusridderordenen, og Antonius ble skytshelgen og forbilde for ridderstanden; mange borger og kapeller ble viet til ham. Antonius' minnedag er den 17. januar. I Vesten begynte hans kult først på 800-tallet; i Roma ikke før på 1000- og 1100-tallet. 17. januar er avmerket på norske Primstaver som Antonsmess. I Europa æres han som skytshelgen mot epidemier og dyresykdommer. Derfor avbildes han ofte med en gris ved føttene. Svinet kom opprinnelig inn i bildet ved at det opptrådte i hans fristelser. Ofte ble en gris slaktet den 17. januar og kjøttet gitt til de fattige.

I kunsten avbildes Antonius som en svært gammel munk i munkedrakt for å indikere at han var grunnleggeren av klostervesenet. Han har ofte en bjelle eller en vievannskost, begge for å drive ut onde ånder, en gris, en bok for å understreke hans hengivenhet til Skriften, eller med flammer for å indikere sykdommen St. Antoniusild, med kentauren og satyren han skal ha møtt på vei til Paulus av Theben, som kurvmaker eller som en ung mann som deler ut sin formue.

 

Taket innvendig

 

 

 

 

 

 

Til toppen av siden