Inntrykk fra Trier (Tyskland)
Portal på Liebfrauenkirche i Trier.
Trier er sannsynligvis Tysklands eldste by, vakkert plassert i Moseldalen. Byen har en rik historie som strekker seg tilbake til keltiske bosetninger og grunnleggelsen av Augusta Treverorum av romerne i år 16 f.Kr. Trier var en av de største byene nord for Alpene i romersk tid og hovedstad i det vestromerske riket på 300-tallet.
UNESCO har inkludert flere av Triers monumenter, som Porta Nigra, Römerbrücke, Domkirken, Liebfrauenkirche og romerske bad, på verdensarvlisten. Trier er også kjent som fødebyen til Karl Marx. I dag er den et kulturelt sentrum med teater, festivaler og museer, og har et moderne universitet. Vinhandel, turisme og industri utgjør viktige deler av byens økonomi.
Under domkirken og Liebfrauenkirche har arkeologer funnet spor av en dobbeltkirke fra keiser Konstantins tid.
Trier har et fantastisk museum, Rheinische Landesmuseum Trier, blant annet med en stor samling flotte objekter fra romertiden. Etter Roma har Trier den største tidligkristne samlingen av innskrifter, noe som viser Triers betydning i Romerriket generelt og den tidligkristne verden spesielt.
Da jeg besøkte Trier under min valfart med bil til Bayreuth og en rekke andre byer, bodde jeg på Hotel Blesius Garten (Olewiger Str. 135, 54295 Trier). Det ligger en 25 minutters spasertur fra Rheinische Landesmuseum. Til Liebfrauenkirche tar spaserturen 34 minutter. På veien inn til sentrum passerer man vinåkrer, amfiteateret, Kaiserthermen (de keiserlige bad) og Konstantin-basilikaen.
Liebfrauenkirche
Etter at den gamle dobbeltkirken fra Konstantins tid ble revet, startet erkebiskop Theoderich von Wied byggingen av Liebfrauenkirche i Trier rundt år 1230. På en søyle står det: «Byggingen av denne kirken ble påbegynt i året 1227 og fullført i året 1243», men dette er altså upresist.
Grunnmuren fra den gamle kirken ble delvis gjenbrukt. Kirken ble bygget med gotiske elementer av håndverkere fra Champagne og Île-de-France Grunnplanet er kvadratisk med tolv søyler og åtte kapeller. Halvparten sto ferdig i 1243, men arbeidet stoppet da pengene tok slutt, trolig etter erkebiskopens død. Etter en innsamling i 1243 kunne byggingen fullføres, sannsynligvis rundt 1260. I 1492 fikk kirken et høyt spir, som dessverre ble ødelagt i 1631. Et nytt tak ble bygget i 1945, og i 2003 ble det ombygget til sin opprinnelige form.
Liebfrauenkirche (Church of Our Dear Lady).
Korsfestelsen på Liebfrauenkirches fasade.
Maria og Jesusbarnet i tympanonet over inngangsdøren.
Fascinerende tverrsnitt av gulvlag fra 6. til 13. århundre.
Gravminne i Liebfrauenkirche i Trier.
Gravminne i Liebfrauenkirche over domherr Carl von Metternich, død i 1636. Han er fremstilt på sarkofagen i presteklær, delvis sittende mens han leser i en bok. Gravmonumentet er laget i hvit marmor av billedhuggeren Matthias Rauchmüller (1645 Radolfzell–1686 Wien) og regnes som et av de mest betydningsfulle barokke minnesmerkene av denne typen i Tyskland.
Portal på Liebfrauenkirche i Trier.
Trier domkirke
Domkirken ligger vegg i vegg med Liebfrauenkirche, som du ser til høyre.
Det har lenge vært kjent at katedralen i Trier innlemmet meget omfattende rester av en romersk bygning, selv om bygningens identitet har vært omdiskutert, forteller Edith Mary Wightman i Roman Trier and the Treveri. Andre verdenskrig åpnet for begrensede utgravninger og omfanget av disse har senere blitt betydelig utvidet. Resultatet ble oppdagelsen av en dobbeltkirke under katedralen og den nærliggende Liebfrauenkirche – en type kjent fra Aquileia, men i dette tilfellet større, og hvor hver del tåler sammenligning med konstantinske kirker i Betlehem og Jerusalem, og også med Laterankirken i Roma, ifølge Wightman. At dette fra begynnelsen var bispesete og nært forbundet med den keiserlige familie, er hevet over tvil, selv uten den støtte middelaldersk tradisjon.
Myntfunn tyder på at byggearbeidene startet ikke lenge etter år 326, i kjølvannet av Crispus’ og Faustas fall i unåde. Ifølge utgraverens vurdering var kirken under dagens Liebfrauenkirche, den smalere av de to, den første som ble påbegynt. Ut fra måten de to bygningene er innpasset i én insula, er det klart at de ble planlagt samtidig fra begynnelsen. I lengde opptar de halvannen insula, eller to dersom man forutsetter ytterligere bygninger mot øst. Begge kirkene hadde et atrium i vestenden, etterfulgt av et annet område som enten kan ha vært et nytt atrium eller – slik nyere utgravninger antyder – kan ha vært overdekket og således utgjort en del av basilikaene; i så fall ville kirkene vært usedvanlig lange og smale. De to kirkebygningene stod et stykke fra hverandre, men var forbundet i midten ved et dåpskapell og i østenden ved andre rom, inkludert ett med sideskip og ukjent funksjon.
Den mindre kirken, som kan ha vært beregnet på katekumener når den større var i bruk, hadde en forholdsvis enkel basilikaform, og noe liknende synes å ha vært planlagt i første omgang for den større. Men omkring 340, eller noe senere, ble det gjort endringer og tilføyelser – kanskje før bygningen var fullført. På dette tidspunkt ble en stor kvadratisk piscina eller vannkum bygget inn i dåpskapellet, og østenden av den større kirken ble tilpasset for å inneholde en gåtefull sentralstruktur. Denne var ca. 12 meter i diameter, tolvkantet utenpå og sirkulær innvendig, og hadde hatt et tak støttet av søyler i porfyr. Rundt dette elementet ble det planlagt et massivt kvadratisk kor med fire mektige søyler i midten for å bære et klerestorium (veggen med vinduer over midtskipet i en basilika).
Portal på domkirken i Trier. I midten ser du Kristus Pantokrator, til venstre Jomfru Maria og til høyre St. Pater med nøkkelen til himmelen.
Richard von Greiffenklaus gravmonument i Trier domkirke.
Spektakulært gravminne til minne om Johann Philipp von Walderdorff (1701-1768) i Trier domkirke.
Mannen med ljåen. Detalj av gravminnet til minne om Johann Philipp von Walderdorff (1701-1768) i Trier domkirke.
Romertiden i Trier
Augusta Treverorum ble grunnlagt av romerne i år 16 f.Kr. Trier var en av de største byene nord for Alpene i romersk tid og hovedstad i det vestromerske riket på 300-tallet.
Virkningene av det romerske herredømmet på treveriene er i begynnelsen små. Vennligsinnede stammeledere samarbeider med erobrerne. I hverdagen etterlater erobringen i starten knapt noen spor. Gravskikker og gravgaver forblir foreløpig uendret. Først etter flere tiår blir romerske gjenstander lagt i gravene til de velstående innfødte. Bordskikker og nytelsen av vin hos romerne regnes nå som verdt å etterlikne. Spesielt i den nye hovedstaden Trier er befolkningen åpen for "romaniseringen". Overklassen lar seg avbilde på gravmonumenter i romersk stil, kledd etter mønster av romerske borgere. På landsbygda holder de tradisjonelle skikkene seg derimot nesten i et helt århundre.
Amfiteateret
Det romerske amfiteatret i Trier.
Hypogeum, det underjordiske systemet av ganger, rom og heiser som ble brukt til å huse dyr, gladiatorer og kulisser før de ble løftet opp til arenaen gjennom feller og trapper. Dendrokronologiske analyser har datert treverket til heveanordningene til ca. 300 e.Kr. (Det er ikke det vi ser her.)
Inngangspartiet til Triers romerske amfiteater.
Diverse objekter i Rheinische Landesmuseum i Trier
Landesmuseum Trier har en stor samling objekter fra romertiden.
Hengende fallos. Landesmuseum Trier.
Fallos som lykkebringende symbol for menn. Bæres som en amulett eller henges opp ved inngangsdøren. (Bronse, 1.-4. årh. Landesmuseum Trier.)
En vakker liten skål av glass med stripemønster. 1. århundre e.Kr.
Romerske gravminner
Detalj av gravminne fra romertiden, ca 170 e.Kr. Landesmuseum Trier.
Gravminne fra ca 160 e.Kr. - nå i Landesmuseum Trier.
Gravmonument fra første halvdel av det andre århundre e.Kr. I Landesmuseum Trier i Tyskland.
Avdøde Gaius Albinius Asper fikk laget gravminnet til seg og hustruen, Secundia Restituta, mens han levde.
Iulia Pieris,
jordmor,
ligger her,
aldri til skade for noen.
(Iulia Pieris obstetrix hic iacet nulli gravis.)
Gravminne av kalkstein for en jordmor: I bokstaver utformet etter den latinske skriftformen capitalis rustica minnes en hjelpsom jordmor. Ut ifra det greske navnet stammer hun trolig fra den østlige delen av imperiet og kan opprinnelig ha vært slave. Gravsteinen ble funnet i Paulinstrasse og stammer fra det 1. århundre e.Kr.
DVLCISSIMIS INFANTIB
VS MARITIMÆ ET ANTO
NIO FRATRIBVS QVI H
IC REQVIESCVNT FID
ENTIA MATER ET LVCIFER F
RATER TETOLVM PO
SVE RVNT
Latin: Dulcissimis infantibus Maritima et Antonio, fratribus qui hic requiescunt, Fidentia mater et Lucifer frater titulum posuerunt.
Norsk oversettelse: «Til de aller søteste små barna, Maritima og Antonius, søsken [?] som hviler her, satte moren Fidentia og broren Lucifer opp denne innskriften.»
Det er en interessant språklig inkonsistens (muligens). Fratribus betyr brødre, men ordet ser ut til å peke tilbake til Maritima, som er hunkjønn. Kan det være at det har skjedd en forveksling siden det er broren Lucifer som har satt opp innskriften?
HIC IACET VRSA QVAE VIX
ANNII [ANNIS II] MENS X XR SO
LVS ET ROMVLA PARES
TETOVM POSVERVNT
IN PACE NDDED SA QAS
Forsøk på modernisert rettskrivning: “Hic iacet Ursa, quae vixit annis II et mensibus X. Chrysolus et Romula, parentes, titulum posuerunt. In pace.” (Her hviler Ursa, som levde i 2 år og 10 måneder. Chrysolus og Romula, hennes foreldre, reiste denne minneplaten. I fred.)
Den eldste romerske gravsteinen som er funnet i Trier: «Marcus Sextilius, sønnen til Marcus, fra valgkretsen Pomptina, er gravlagt her.» (1. årh. e.Kr. Landesmuseum Trier)
Andre objekter
Fra den store utstilte samlingen av objekter fra romertiden i Rheinische Landesmuseum i Trier.
Romersk mosaikk i Landesmuseum Trier.
Tanga fra romertiden. Landesmuseum Trier.
PREST MED TILDEKKET HODE: Denne kalksteinsbysten av en eldre mann viser, på grunn av tildekningen av hodet (capite velato), en prest som ofrer. Religiøse handlinger hvor man trådte direkte fram for gudene, krevde ærbødighet og en passende holdning. Billedfremstillinger av Augustus som øversteprest (pontifex maximus) var forbilder for denne typen framstilling av personer som ofrer. Presten har trolig hatt det høyeste kultiske embetet i treverernes stammefellesskap. Dette hodet av en prest ble funnet i Matthiasstraße på midten av det 1. århundre e.Kr.
Römerbrücke
Den romerske broen (tysk: Römerbrücke) er den eldste stående broen i Tyskland. De ni bropilarene stammer fra 100-tallet e.Kr. Den første broen her var imidlertid laget av tre.
Treskiven av eik er et tverrsnitt gjennom en påle fra den første romerbroen. Dendrokronologiske analyser har fastslått at treet ble felt i år 17 f.Kr. Det regnes derfor som bevist at den første broen over Mosel ble bygget i årene 18/17 f.Kr. Siden grunnleggelsen og utbyggingen av byen sannsynligvis skjedde samtidig med brobyggingen, regnes treskiven som byens «grunnleggelsesdokument».
Den øvre delen av Römerbrücke er blitt fornyet to ganger, på begynnelsen av 1100-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet. Broen ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1986.
Krusifiks på Römerbrücke.
Kaiserthermen – de keiserlige bad
De keiserlige bad viser hvor viktig Trier en periode var som keiserlig residens i Romerriket. De årene keiser Konstantin hadde sitt residens i her, var Trier den nest viktigste byen i Romerriket. De keiserlige badene ble aldri ferdigstilt som offentlige bad. I senere århundrer ble deler av det omfattende anlegget brukt som paradehall, byport og klosterområde. Det fantes i romertiden en gang planer om å gjøre området til det største badekomplekset i hele Romerriket.
Området var stengt da jeg var der i 2018.
Barbara-badene (Barbarathermen)
De såkalte Barbara-badene (Barbarathermen) var det største badeanlegget etter Roma. Komplekset ble bygget på 100-tallet e.Kr. Et luksuriøst og imponerende badeanlegg strakte seg her over et område tilsvarende seks fotballbaner. Rom med ulike oppvarmede bassenger, romslige gårdsplasser og rom for sport, kroppspleie, mosjon og underholdning gjorde badet til et kulturelt senter. I dag kan de besøkende gå gjennom anlegget på en utsiktsbro.
Barbara-badene var i sin tid det største romerske badeanlegget i Tyskland.
I årene 2003–2005 ble det gjennomført grunnleggende arkeologiske og bygningshistoriske registreringer av anlegget. Arbeidet resulterte i en rekke nye funn og informasjon om byggeteknikk, oppvarming, vannforsyning og interiør. I tillegg ble det funnet rester av marmorgulv, mosaikker, skjellmosaikker og veggmalerier bevart in situ (på stedet). Råbyggets murer har på konstruksjonsmessig kritiske punkter kraftige søyler av sandsteinsblokker. Fra råbygget kan man tydelig skille ut installasjoner for oppvarming og bad i et senere byggetrinn.
Navnet Barbara-termene (tysk: Barbarathermen) kommer fra nærheten til kirken eller klosteret St. Barbara i Trier. I middelalderen ble ruinene av det romerske badeanlegget assosiert med området rundt denne kirken, og dermed fikk badene etter hvert navnet Barbara-termene – selv om dette navnet altså ikke har noe med badets opprinnelige funksjon i romersk tid å gjøre.
Porta Nigra
Navnet Porta Nigra (den svarte porten) viser til den mørke fargen steinen fikk gjennom århundrene. Porta Nigra har sin mørke farge av andre årsaker enn brann, men det finnes tydelige spor etter en kraftig brann i bygningen. Brannskadene omfatter rødbrente og avskallede steiner, særlig i vesttårnet og på innsiden av østtårnet. En forsker har datert dem til 500-tallet.
På 200–300-tallet var Trier en viktig politisk og administrativ hovedstad, sete for keisere og sentrum for både handel, militærmakt og kristent liv. Porta Nigra var en del av byens omfattende forsvarsmur, som hadde fire porter. Monumentets senere historie omfatter ombygging til kirke på 1000/1100-tallet og restaurering under Napoleon, som fjernet middelalderske tillegg.
Et mektig byggverk!
Porta Nigra er ett av mange romerske monumenter der senere bruk og påbygg ble kritisert og revurdert på slutten av 1700-tallet. Man ønsket å frigjøre den romerske porten fra tilbyggene som var føyd til i middelalderen. I 1803 ble relikviene av helgenene som var begravet i St. Simeon-kirken, overført til St. Gervais-kirken (St. Gervasius). Samtidig ble de fleste vinduene i Porta Nigra murt igjen. I 1804 beordret Napoleon at monumentet skulle fristilles. Kirkens tak ble revet i 1814, og jorden som hadde samlet seg ved foten av porten ble fjernet. Fra 1815 ble arbeidene ledet av arkitekten Ramboux, og først da skjøt prosjektet fart: de to nederste buene ble frigjort slik at man kunne passere gjennom porten. I 1816 ble kapittelhuset senket ved at to etasjer ble fjernet og det ble laget en passasje mellom porten og klosterbygningene til St. Simeon. Restaureringen ble fullført i 1817. Selv om restaureringen formelt ble utført av franske myndigheter, er det uklart hva som faktisk ble gjort. Plantegningene for prosjektet er gått tapt, noe som gjør det umulig å få et helhetsbilde av både restaureringen, ombruken til offentlig formål, og den urbane forskjønnelsen. Denne typen restaureringsprosjekter var typisk for tiden. Omtrent samtidig, i 1805, ble ruinene på Gotland fredet. Restaureringsprosjektene på denne tiden kombinerte tre hovedhensyn: å restaurere antikke monumenter med minst mulig endring, å gjenbruke dem til offentlige formål (i Triers tilfelle som våpenlager for krigsministeren), og å fristille dem fra omkringliggende bygninger for å fremheve dem.
Turister foran Porta Nigra.
I 1041 lot erkebiskop Poppo bygge om Porta Nigra til en to etasjers kirke og grunnla deretter korherreklosteret St. Simeon ved siden av kirken. Da Poppo døde i 1047, ble han gravlagt der. I lang tid var denne kirken et valfartsmål, og Porta Nigra kalles også ofte St. Simeonstor (St. Simeons port). Det ble meldt om mange flere mirakler, og St Simeons ry spredte seg vidt omkring. Klosteret besto til 1802, og i dag er det Triers bymuseum. I Domschatz i Trier blir rester av Simeons eiendeler oppbevart.
Barokke motiver.
Barokke motiver.
De romerske badene ved kvegmarkedet
De romerske badene ved kvegmarkedet er dekket av et gigantisk glasshus.
Konstantin-basilikaen
Konstantin-basilikaen (også omtalt som Aula Palatina) på UNESCOs verdensarvliste siden 1986. Store deler av vestveggen og apsis i dagens basilika er opprinnelig romerske, dog betydelig restaurert.
Bygningen har hatt en omskiftelig historie: den har vært sete for frankiske og karolingiske fyrster, og senere for erkebiskoper; tidvis har den tjent som festning og motstått beleiringer. På 1600-tallet ble sør- og østveggene revet for at resten kunne inngå som en fløy i palasset til en ambisiøs kurfyrste. Slik forble det inntil Friedrich Wilhelm IV av Preussen lot bygningen restaurere og gjøre om til evangelisk kirke. Det var på 1800-tallet at det pseudoklassiske navnet «Basilika» kom i bruk. Flyangrepene i 1944 reduserte den igjen til ruiner, men denne gangen kunne arkeologene dra nytte av situasjonen. Omfattende undersøkelser ble gjennomført, og dagens restaurering er, med unntak av dekorasjonen, så nøyaktig som mulig, ifølge Edith Mary Wightman (Roman Trier and the Treveri).
Konstantin-basilikaens rektangulære rom som ender i en apsis er en arkitektonisk form assosiert med mottakelses- eller audiensrom, og fraværet av sideskip – som kjennetegner de fleste av dem – ville gitt uhindret utsyn i alle retninger, uten mulighet for å skjule seg bak søyler. En parallell i tid til basilikaen i Trier finnes i Villa Romana del Casale ved Piazza Armerina på Sicilia, en bygning som muligens kan knyttes til et medlem av tetrarkiet, eller i det minste til en svært fremstående person.
Ausonius omtaler i sin takketale til keiser Gratian i Trier et keiserlig consistorium, eller rådskammer, som han foretrekker å kalle sacrarium eller helligdom, og som han også synes å referere til som auditorium.
Den hellige Ambrosius av Milano (~339-397) forteller også hvordan han under et diplomatisk oppdrag (ca. 384?) til Trier ble mottatt i et consistorium. Den hellige Ambrosius (it: Ambrogio) ble sannsynligvis født i Trier, hvor den vestromerske keiseren da residerte. Bakgrunnen for det diplomatiske oppdraget, var at keiser Gratian i år 383 ble myrdet av en usurpator, Maximus (383-88), som overtok som keiser. Ambrosius dro til Trier for å forsøke å overtale keiser Maximus til å nøye seg med Gallia, Spania og Britannia og overlate resten av riket til Valentinian II (375-92).
Edith Mary Wightman (Roman Trier and the Treveri) finner støtte for identifikasjonen av basilikaen som det keiserlige mottakelsesrom i det inntrykk bygningen gjør selv på en tilfeldig besøkende i dag. At en slik bygning skulle ha vært benyttet av en embetsmann som praefectus praetorio, hvor viktig han enn var, er knapt tenkelig, ifølge Wightman. Hun påpeker at hele bygningen synes utformet for å opphøye den som holdt hoff der til noe mer enn menneskelig. Dette harmonerer med det vi vet om Konstantin, som anså seg selv som utvalgt av guddommelig gunst og båret oppe av en forbindelse med himmelske makter – en forbindelse som gjorde ham nærmest overmenneskelig. Dette er meningen bak de oppadskuende hodene avbildet på enkelte gullmynter, og i basilikaen har vi muligens en materialisering av denne idéen i murstein og mørtel, slik Wightman ser det.
Ifølge Wightman kan det ikke bevises at basilikaen ikke ble planlagt før Konstantins tiltredelse til keisermakten, men det finnes et hint om at bygningen særlig må knyttes til Konstantin. I panegyrikken som ble holdt for keiseren i Trier i år 310, taler oratoren om byens gjenreisning og de bygninger den skylder keiserens storsinn. Kaiserthermen nevnes ikke i denne listen, men han omtaler en bygning – sannsynligvis Konstantin-basilikaen – som han beskriver som rettferdighetens sete, «som lover å bli en nabo til himmelen» – et vakkert bilde på et halvferdig consistorium.
Flere inntrykk fra Trier
Petrusbrunnen (St. Petersfontenen) på Hauptmarkt.
St. Peter troner på toppen av den såkalte Petrusbrunnen i Trier.
Fascinerende hus på Hauptmarkt i Trier sentrum.
Trier sentrum.
Kurfürstliches palais
Kurfürstliches Palais (det kurfyrstelige palasset) var residens for erkebiskopene og kurfyrstene av Trier fra 1500-tallet og frem til slutten av 1700-tallet. I dag huser bygningen ulike kontorer for den føderale regjeringen og benyttes ofte til konserter.
Det kurfyrstelige palasset ligger vegg i vegg med Konstantin-basilikaen.
Skulpturene i hagen ble utført av rokokkobilledhuggeren Ferdinand Dietz (1708-1777).
Sfinks foran det kurfyrstelige palasset i Trier. Billedhugger: Ferdinand Dietz.
Kilder
Fundstücke. Von der Urgeschichte bis zur Neuzeit. Schriftenreihe des Rheinischen Landesmuseum Trier, No 36, Trier, 2009.
Edith Mary Wightman: Roman Trier and the Treveri. New York, 1971
Informasjon på de besøkte stedene.
Sean Van Hauwaert: La Porta Nigra (via Academia.edu)