logo

Nürnberg-bøddelen Franz Schmidt og henrettelser i tidlig nytid (1500- og 1600-tallet)

Illustrasjon fra Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507)

Illustrasjon fra Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507).

 

 

Meister von Freising-Neustift, ca 1490. Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg

Detalj av maleri på tre som viser halshoggingen av døperen Johannes i et senmiddelaldersk miljø. Meister von Freising-Neustift, ca 1490. Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg.

 

Den hellige Katarina halshugges. Detalj av tresnitt laget av Albrecht Dürer ca 1496. Den tyske tittelen lyder Enthauptung der Heiligen Katharina. Katarina av Alexandria led martyrdøden under keiser Maxentius (308-12) etter en teologisk disputt. Hun blir fremstilt med et (ofte istykkerslått) hjul og sverd.

Eksempler fra Nürnberg-bøddelen Franz Schmidts dagbok

2. september 1600

Anna Rebbelin fra Pegnitz, som hadde et hus i Aurbach, en tyv som brøt seg inn i hus her mer enn førti ganger […] Halshugget med sverd.
[Ved denne henrettelsen bommet bøddelen første gang, så han måtte bruke to slag.]

16. juni 1600

En tyv ble halshugget som en gunstbevisning fordi han hadde sittet så lenge i fengsel.
[Tyver ble normalt hengt, så det ble regnet som mer ærefullt å bli halshugget.]

30. oktober 1604

Barbara Wagnerin, elskerinnen til Conrad Zwickel, fordi hun ga ektemannen Lienhardt Wagner, en snekker, insektpulver i grøten. Hun hadde umoralske forbindelser med 18 gifte menn og ungkarer. Halshugget med sverd som en gunstbevisning.

 

17. mai 1606

Dorothea Meulin fra Fischstain, ei jente fra landsbygda som nattestid for to år siden fødte et barn i arbeidsgiverens hage. Hun stappet barnets munn full av jord og la barnet i en grop hun gravde med sine egne hender mens barnet kjempet for livet. Nylig fødte hun i et fjøs enda et barn. Dette gjemte hun i halmen med en plan om å kvele det. Bondens kone kom imidlertid og fikk reddet barnet. Henrettet for disse forbrytelsene med sverdet i Aylsdorf.

9. mars 1609

Hans Schrenker, alias «der Hotsch», fra Drossendorf nær Holffelt, en tyv […] ble brakt inn til Lauff på en båre og ble hengt her. Han mottok ikke nattverd; han var katolikk og mente han skulle få lov til å dra på pilegrimsferd til sin skriftefar i Lassen, hvoretter han lovte å returnere. Sa mange merkelige ting da han ble ført ut, til og med at hvis han ble hengt, så kom han til å ta frem en kniv fra den skjulte tasken sin og skjære seg løs, men det skjedde ikke.

5. mars 1611

Philip Lohner fra Hilperstein, en dørselger, og Cunigund Küplin, en gjeter fra Rückersdorf. Lohner bedrev utukt med henne og datteren hennes, giftet seg først med moren, deretter med datteren. Senere lot han også datteren gå og tok da tilbake moren, noe begge kvinnene samtykket til. De to be halshugget her som en gunstbevisning, og etterpå ble begge kroppene brent.

 

Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507).

Den dødsdømte føres til retterstedet. Illustrasjon fra Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507).

 

Visby galge

Visby galge

Galgen i Visby på Gotland er den eneste bevarte middelaldergalgen i Norden. Galgeplassen ble også brukt til bålbrenning og henrettelser med sverd. Den siste henrettelsen her ble utført i 1845. Mange henrettede er begravet på galgebakken. Halshugginger ble også utført på torget i Visby.

Noen av henrettelsesmetodene som bøddelen Franz Schmidt skriver om i sin dagbok (1573–1617)

Franz Schmidt starter sitt virke som skarpretter i Nürnberg i 1573, men først i 1578 ble han formelt utnevnt. De første 27 henrettelsene utfører han for sin far. Franz Schmidt dissekerte flere av sine ofre. Han slutter i 1617.

Hengning

De vanligste stedene dødsdømte ble henrettet, var Köpfleinsberg i Nürnberg sentrum, galgene Rabenstein og Hochgericht (galgen). Det var Hochgericht som var i bruk på Franz Schmidts tid. Jøder ble hengt i en spesiell bjelke, ofte med en hund ved siden av seg.

I den sicilianske lovsamlingen Liber Augustalis fra 1231 står det at mordere skal dømmes til døden: Riddere og personer av høy rang skal lide døden «ved det hevnende sverd», mens personer fra de lavere klasser skal henges. Liber Augustalis er en lovsamling for kongedømmet Sicilia.

Galgbacken - Ludvika avrättningsplats

En film av Johannes Graaf (Södra Dalarne TV): «Vid Ludvikas avrättningsplats Galgbacken hängde man folk i över 200 år. Platsen är belägen mellan byn Kåsen och Östansbo i Ludvika och var förr välbesökt av både dödsdömda såväl som nyfikna åskådare. Ända in på 1800-talet avrättade man människor här och spåren finns kvar än idag.»

 

Halshugging med sverd

halshugging

Henrettelse med sverd på et veggmaleri i Öja kyrka på Gotland (1400-tallet?).

Den dødsdømte sto, satt eller knelte. Schmidt brukte et stort tohåndssverd.

 

Halshugging: Katarina av Alexandria halshugges med sverd.

Den såkalte pasjonsmesteren står bak dette kalkmaleriet i Rute kirke av den hellige Katarina av Alexandria. Til høyre blir hun halshugget med sverd. «Pasjonsmesteren» er betegnelsen på verkstedet som dro rundt på Gotland og malte kirkeveggene, særlig kjent er de såkalte pasjonsfriser. Pasjonsmesteren virket på midten av 1400-tallet.

 

Gravminnet til Katarina Vilioni

Gravminnet til Katarina Vilioni - muligens et lokk til en sarkofag. Det ble funnet i Yangzhou i Kina. Hun skal ha vært en datter av en kjøpmann fra Genève. Avbildet er også den hellige Katarinas martyrium. Ifølge Det liturgiske års helgener nektet hun å bøye av for den hedenske keiser Maksiminus’ press. Keiseren lot henne derfor kaste i fengsel, så ble hun pisket med blykuler, ikke gitt mat på 11 dager og til slutt befalte keiseren at det skulle lages et hjul med kniver og spisse tagger som skulle sønderrive Katarinas kropp. Men hjulet gikk i stykker og drepte mange av de omkringstående. Den 25. november 307 e.Kr. ble hun halshugget.

In nomine Dñi amen hic jacet Katerina filia qondam Domini Dñici de Vilionis que obiit in anno Domini mileximo[1] CCC XXXX II de mense Junii ("In the name of the Lord, amen. Here lies Caterina former daughter of signore Domenico de Vilioni, who died in A.D. 1342, in the month of June.")

Hennes attributt i kunsten er et hjul, men også et sverd på grunn av dødsmåten og en bok som symbol på hennes umåtelige visdom. Hun ses også med martyrpalme og med ring, det siste som symbol på hennes mystiske giftermål med Kristus. Hun kan også bære krone på hodet. Et sjeldnere attributt er en blomst (lilje).

halshugging

Halshugging med sverd på et maleri som viser halshoggingen av døperen Johannes i et senmiddelaldersk miljø. Meister von Freising-Neustift, ca 1490. Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg.

 

 

Katarina av Alexandria halshugges

Tidebok, BSB Clm 10092, Rouen, slutten av 1400-tallet. Øverst til høyre henrettes Katarina med sverdet. Men i stedet for blod fløt det melk fra hennes sår.

Hjulet

Henrettelser foregikk både med et hjul og på et hjul.

Bålet

De som ble drept på bålet, var drapsmenn, tyver, falskmyntnere, kjettere, personer kyndige i trolldom og de som ble dømt for unaturlig seksuell aktivitet, først og fremst sex med dyr. Ofte ble de dødsdømte vist den nåde at de på forhånd ble kvalt, halshugget eller druknet.

Drukning

Drukning foregikk i elven Pegnitz nær Hallerwiese. Den dødsdømte ble puttet i en sekk og senket ned i elven. Bøddelens assistent presset sekken ned med en stokk.

A Hangman's Diary - Being the Journal of Master Franz Schmidt, Public Executioner of Nuremberg 1573–1617 (ed. by Albrecht Keller). London 1929.

Spikertønne

Spikertønne

Dette maleriet befinner seg i domkirken i Bamberg.

Unngå henrettelse

1576 ble Nürnbergs skarpretter, Franz Schmidt, snytt for henrettelseshonorar da barnemordersken Margareta Schüblin ble løslatt etter først å ha blitt dømt til drukningsdøden. Det hadde seg nemlig slik at en polsk herre på gjennomreise ba øvrigheten om å la nåde gå for rett. Kildene forteller ikke noe om hvorfor kvinnen ble sluppet fri, men det er sannsynlig at det var løfter om giftermål inne i bildet.

henrettelser

Dødsdømte hadde to muligheter til å unngå henrettelse, enten ved å bli bøddel selv (hvis byen trengte bøddel) eller ved at noen ville ta vedkommende til ekte. I praksis var den første muligheten forbeholdt menn, den andre kvinner.

Prestens oppgave

Den uttalte oppgaven til presten var å trøste den dømte, men hans viktigste funksjon var å oppfylle øvrighetens ønske om å sikre at det kunne gjøres en standsmessig og ordnet gjennomføring av dødsdommen. Det vil si at presten måtte sørge for at den dømte ikke måtte begå selvmord eller påføre seg noen lemlestelse før dødsdommen ble eksekvert. Den dømte skulle også være i en viss psykisk balanse slik at hun aksepterte dødsdommen og utføringen av den med respekt for retten og rådet. Det skulle ikke forekomme psykiske sammenbrudd eller lignende når de herskende var til stede. Prestens nærvær gjelder tiden etter dommen og fram til henrettelsen. "Der zum Tode verurteilte" er en person som allerede er dømt og først på dette tidspunktet kommer presten inn i bildet. (Etter Richard van Dülmen: Theater des Schreckens. Gerichtspraxis und Strafrituale in der frühen Neuzeit)

Bøddel, mestermann, skarpretter: Betegnelser som ble brukt på bøddelen og hans tjenere

 

Geografiske navn som kan indikere at det er har vært rettersted

  • Fangholmen
  • Galgebakken
  • Galgeberget
  • Galgenes
  • Galgsøy
  • Hangholmen
  • Mesterøya
  • Skrømthaug
  • Stegelhaug(en)
  • Stegelåkeren
  • Steilene
  • Steilnes
  • Steilsteinen
  • Tjuvholmen

 

 

 

Rettersteder i Bergen - her ble forbrytere henrettet på 1500- og 1600-tallet

Rådstuen (bak)

20.11.1630: Kvinne henrettet bak rådstuen

6.9.1631: Mann henrettet foran rådstuen.

8.3.1639: ble Niels Jespersen, tømmermann, henrettet foran Rådstuen

8.7.1648: Trude (mann) henrettet bak rådstuen

1651: «Denne sommeren ble kagen oppmurt ved rådstuen.»

30.9.1669: To bondegutter må løpe spissrotgang foran rådstuen fordi de hadde skamfert borgervakten.

 

Nordnes

26. 1.1562: Bleff en bonde halshuggen oc stegled paa Nordnæs (APD)

18.1.1564 Wart een bonde fød vdi Ryafylket halshuggen paa Nordnes aff Mester Clemmed propter Sodomiam et bestialitatem, huilken hand hafde bedreffued for ij aar siden oc nogit meere, och var ført fangen hid til Bergenhus, Da han hafde en tid lang her verit forløb hand, och kom hiem igen, der var hand vdi en skog vdi ij samfelde aar, oc løb offte hiem til sin fader oc tog mad oc annen deeld huor fore hans fader noglesinne motte bøde, i det hand husede honnom, oc naar hand møtte nogle folck i skogen, da lagde hand en skechte paa hornebugen oc truede thennom der med, saa torde ingen røre med honnom, Lit før en hand vart fangen drog hand vdi een baad til en Spaamend (sic!) adspørendis hannom om hand skulde fangis, (dette fortelde meg Erik Rosenkrans) sa drog hand fraa hannom, der hand kom paa en fiord møtte hannom tho bønder vdi en baad, han vilde duld sig for thennom men de grebe honnom, oc førde honnom til fogeden Holger Bagge offuer Ryafylke. hand sende hannom framdelis hid, (APD)

6.1.1565: frw Ribe (Magge Kaasis dotter som var steglid paa Nornæs fordi hun stach sin egen hosbonde ihiel

12.5.1570: Ere Jon oc Seffrin tatter halshugne af Mester Holger paa Nordnæs med ein bile

23.6.: Vart han («tysk baasmand») aff Odger halshuggen paa Nordnæs

1574: «Blev en sørøver Thomas Bilde, skotsk adelsmann, med syv andre henrettet på Nordnes på et rødt skarlagen»

16.7.1599: «Lod h.m. Jon Jempt, som havde at bestille med foged Jacob Perssøn, rett og partere på Nordnes. Kongen red selv derud, og blev der saalænge indtil hans hoved var afhugget.»

1615: Mary Geith, Guhle, den svarte Ravn, Shristi (Kirsti?) Jordemoder brent (de to førstnevnte på på Nordnes)

1.6.1618: ble en mann ved navn Niels Hemingssøn levende partert på Nordnes og lagt på fire hjul og hodet i midten. Der var to bødler, og han fikk en knebel i munnen

1627: Fastelavensmandag ble en kvinne halshogd på Nordnes, og deretter brent

9.3.1629: Ble en kalkslager ved navn Christen henrettet på Nordnes fordi han hadde stjålet av kirkeblokken

19.6.1632: Herlefs Anne fikk halsen omdrejet i fengselet (var først blitt torturert). Dagen etter «lagde bøddelen henne på en slede i en sandkiste med hennes underseng og en dyne over og kjørte henne med en hest til Nordnes, hvor hun ble nøgen bunden til stigen og lagt på ilden og brent».
Tyvholmen

19.8.1566: it bond med tre knuder vdi, der i var haar, iord, oc annen troldom, denne var grauen vnder Galgen paa tiuffue holmen

9.9.1570: Var han (se 8.9.) hengd paa tiufueholmen, han kunde inted tale, han var half død, før han kom til galgen

9.4.1571: Der hand [Dynnes Persson] med presterne Suennene, oc andre kom i baaden oc vd til Cannikebiergit, bad ieg hannom lese hans bøn som Augustinus giorde, huilked hand och giorde indtil hand kom til galgen, oc Tiufueholmen som hand gick op paa holmen, begynte hand strax at tale til hofmenderne

1622 April: Da tok han den dødes kniv og skar strupen over på seg. Siden ble han partert på Tyveholmen og lagt på et hjul og en galge over ham.

Sydnes

(Synneve spaakone brent på Sydnes ved galgen)

26.7.1645: Skulle to bønder henrettes i Sydnes. Den ene ble henrettet og lagt på hjul, men den annen slo seg gal og bar seg så underlig at de måtte gå bort med ham igjen. Neste dag  (…) førenn han voktet seg hogde bøddelen hodet av ham og han ble lagt på hjul.

25.9.1662: Synneve spaakone brent på Sydnes ved galgen. Hun hengte seg i fengselet.
Slottet 11.9.1570: Hans Olsson som kallis Suine Hans vart affhuggen ved slottid oc der begrauen.
Nedenfor reperbanen ved Nøstet

9.7.1641: «Straks etter kongens avreise ble ifølge hans befaling retterstedet (das Gerichtgalgen) borttagen fra Tyveholmen bak Slottet og satt på berget nedenfor reperbanen ved Nøstet.»

10. desember 1641: ble Morten Buck hengt i den nye galge.

Spitalet

1566: Den første dag Augusti wore iij karle af­hugne med Suerd aff M: Suen den Suenske bøddel inne paa Spitals engen innen fore stætten
1.5.1633: Henriks hustru halshogges på Spitalet
28.4.1634: trollkvinne henrettet på Spitalet

1636: Ble en tyv henrettet på Spitalet. En kone, Anne Knutsdotter, hadde forledet ham til det og ble forvist fra byen.
St Jørgens hospital Kilde ukjent

 

Henrettelsesmetoder

Halshugging

Halshugging var i tysk strafferett først og fremst en straff forbeholdt menn. Hrólfs saga Gautrekssonar omtaler halshugging som den modige manns måte å dø på. Halshugging ble ikke regnet for å være infamerende, dvs. at straffen ikke gikk på æren løs. derfor ble det regnet som en slags benådning å få hodet kappet av i stedet for å bli hengt.

Øks eller sverd

Illustrasjon fra Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507).

Folke Ström har funnet bruk av både øks og sverd i tidlige kilder, og har ikke klart å avgjøre hvilken av de to henrettelsesmetodene som kom først.

25. mars 1594: «Fra Spegerud til Solberg. Der blev samme dag en kvinne halshuggen med en bredøx paa Skedeberg for sit barn, hun havde myrdet.» (Jens Nielssøns Optegnelser, sitert etter Norske Magasin II s. 150)

Barnemordersker

Man hadde hjemmel for å gi barnemorderskene tilleggsstraff utover det å bli halshogd. Som oftest dreide det seg om å få hodet utstilt på en stake, noe som selvfølgelig førte til at kvinnen ikke kunne få en kristen avskjed med denne jord. Nå var imidlertid de dømmende menn ofte så nestekjærlige og medfølende med barnemorderskenes sjel at de unnlot å idømme tilleggsstraff.

Når en kvinne ble mistenkt for å ha drept sitt nyfødte barn, undersøkte man om hun hadde melk i brystene. Dette blir kalt for melkeprøven.

Utdrag fra Absalon Pederssøns dagbok

18.1.1564 Wart een bonde fød vdi Ryafylket halshuggen paa Nordnes aff Mester Clemmed propter Sodomiam et bestialitatem, huilken hand hafde bedreffued for ij aar siden oc nogit meere, och var ført fangen hid til Bergenhus, Da han hafde en tid lang her verit forløb hand, och kom hiem igen, der var hand vdi en skog vdi ij samfelde aar, oc løb offte hiem til sin fader oc tog mad oc annen deeld huor fore hans fader noglesinne motte bøde, i det hand husede honnom, oc naar hand møtte nogle folck i skogen, da lagde hand en skechte paa hornebugen oc truede thennom der med, saa torde ingen røre med honnom, Lit før en hand vart fangen drog hand vdi een baad til en Spaamend (sic!) adspørendis hannom om hand skulde fangis, (dette fortelde meg Erik Rosenkrans) sa drog hand fraa hannom, der hand kom paa en fiord møtte hannom tho bønder vdi en baad, han vilde duld sig for thennom men de grebe honnom, oc førde honnom til fogeden Holger Bagge offuer Ryafylke. hand sende hannom framdelis hid,
Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572 (red. Ragnvald Iversen). Bergen 1963, Universitetsforlaget

Henrettelser med øks i Snorres saga om Olav Tryggvason

Kap. 41 (utdrag)

Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette: "Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg." Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: "Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg." De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: "Ikke søl blod i håret." En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: "Hvem er denne vakre mannen?" "De kaller meg Sigurd," sa han, "og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde." Eirik sa: "Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?" spør jarlen. "Det kommer an på hvem som byr," sa Sigurd. "Den byr som har makt til det," sa jarlen, " det er Eirik jarl." "Ja da vil jeg," sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira: "Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, " og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen: "Vagn, vil du ha grid?" -"Det vil jeg," sa han, "om vi kan få det alle sammen." "Løs dem av tauet," sa jarlen. Det ble gjort; da var atten drept, og tolv fikk grid.

*grid: personlig sikkerhet (for liv og lemmer) spesielle dager (jul, påske), el. spesielle steder (kirken, kongens hus); nåde be om grid

(Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip)

 

Henrettelse med hjulet

henrettelse med hjulet

Henrettelsen av Hans Spiess (1503), som ble dømt for mord etter en rettssak som inkluderte båreprøve. Henrettelser med hjulet foregikk ofte slik som på bildet. Bøddelen knuste ett og ett ben.

 

Henrettelser in effigie

Henrettelse in effigie er en symbolsk, fingert henrettelse der man "henretter" et bilde eller en dukke av den dødsdømte.

Fra urgammel tid er billedmagi blitt brukt. Bilder erstatter levende personer. Denne billedmagi utviklet seg i århundredenes løp til den spesielle folkelige hevnjustisen som brukte hevndokker til å påføre fiender skade. Dette var utbredt over hele Europa og tiltok i utbredelse utover i middelalderen. På 1600-tallet var dette vanlig i alle lag av folket.

Henrettelser in effigie oppstår og blir vanlig med hekseprosessene og eneveldet. Von Amira ser en parallell til dødsstraffen mot selvmordere (!) og dødsdømte som dør i fengslet (!).

Leonora Christina Ulfeldt ser billedhenrettelsen som en spottende handling utelukkende (viser ikke tegn til å tro at dette kan ramme mannen hennes der han befinner seg på rømmen).

  • Ifølge Henry Charles Lea (History of the Spanish Inquisition) ble 2181 av 5353 henrettelser som ble utført i forbindelse med den spanske inkvisisjonen utført symbolsk (in effigie).
  • I Bern finnes mange henrettelser in effigie nevnt, men bare ett tilfelle i Zürich.
  • Ingen i Norge
  • Noen få i Danmark
  • Kaj Lykke ble henrettet in effigie i 1661
  • Corfitz Ulfeldt 13. november 1663.
    Slik beskriver Leonora Christina Ulfeldt (1621-98) begivenheten i sin gripende beretning "Jammers-Minde": Om Morgenen imod 9 Slæt blev Billeded af Bødelen iammerligen medhandlet, gaff dog ingen Lyd fra sig. Til Middags Maaltiid fortelte Slosf. [slottsfogden] Quinden, hworledis Bødelen haffde hugget Hoffweded aff ded Billede, haffde parteret Kroppen vdi 4 Deele, hwilcke siden bleffue lagde paa fiire Hiull oc sat paa Gaallen [galgen], oc Hoffweded vdhengt aff Raadhuuset. Slosf. [slottsfogden] stoed i ded anded Kammers, raabte den Fortælling høyt vd, paa ded ieg skulle høre ded, repeterte ded trende Gange. (Rettskrivning etter utgaven i 1869)

Viktigste artikkel: Fredrik Grøn: Über den Ursprung der Bestrafung in effigie. Eine vergleichende rechts- und kulturgeschitliche Untersuchung. I Tijdschrift voor Rechtsgeschiedenis 13 (1934) s 320-381.

 

KONG  CHRISTIAN DEN FEMTES NORSKE LOV 15DE APRIL 1687

4 Cap. Om Forgribelse imod Kongens Højhed, eller Crimine majestatis. 1 Art. : Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis. Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage. Undkommer Misdæderen, og ikke kand lide paa Legemet, da bør Straffen at skee paa hans Billede og Efterlignelse.

 

Til toppen av siden

 

Tortur, straff og henrettelse med spikertønne

Spikertønne på maleri i domkirken i Bamberg.

 

Siden romertiden har spikertønnen vært et velkjent straffe og torturredskap. Den er mye omtalt i ballader og eventyr i Norden, men det finnes ikke (?) belegg for å hevde at den er blitt brukt som straffe- eller torturredskap, i hvert fall ikke i Sverige.

 

Redskaper til tortur og henrettelser

Redskaper til tortur og henrettelser. Illustrasjon fra Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507).

Eksempler på omtale av spikertønne i norske eventyr

Fra «Gullslottet som hang i luften»

"Kan det være din far, sønn min?" sa prinsessen til barnet, som lekte med et gulleple. "Nei, min far kryper ikke som en ostemakk," sa guttungen. Så sendte de én til av samme slaget, og det var Ridder Rød. Men det gikk ikke bedre med ham enn med den første, og prinsessen sendte bud med ham, at skikket de ikke den rette, så skulle det gå dem ille. Da de hørte det, måtte de vekke gutten med livsens vann, og så gikk han ned på skipet til prinsessen; men han bukket ikke for mye på seg, skal jeg tro; han bare nikket på hodet og tok fram spunset han hadde klipt ut av kjolen hennes på gullslottet. "Der er far min," ropte gutten og ga ham gulleplet han lekte med. Så ble det stor herlighet over hele riket, og den gamle kongen var den gladeste av dem alle, for det han hadde fått igjen kjæleungen sin. Da det kom for dagen, det som Ridder Rød og den eldste prinsessen hadde gjort ved gutten, ville kongen at de skulle rulles i hver sin spikertønne; men Askeladden og den yngste prinsessen ba for dem, og så slapp de.

Fra «Den grønne ridder»

Så ble det bryllup og bryllups-turing, og da de var ferdige med det, reiste de hjem. Da ble det stor glede på far hennes. Men stemoren tok de og trillet i en spikertønne.

Fra «Tre sitroner»

Det var ikke greit å få tak i kongen, for den stygge, svarte kokka hang over ham både sent og tidlig; - men til sist fant de på å si det hadde kommet krigsbud fra grannekongen. Så fikk de ham ut, og da han fikk se den deilige prinsessen, ble han så inntatt i henne at han ville drikke bryllup på timen, og da han fikk høre hvor ille den stygge, svarte kokka hadde fart med henne, sa han at henne skulle de ta og trille i en spikertønne. Så turte de bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.

Spikertønne er så vidt nevnt i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder XVIII, 520

 

Andre henrettelsesmetoder

Korsfestelse

Cicero kalte i år 70 f.Kr. korsfestelsen for den mest grusomme og avskyelige straff ("supplicium crudelissimum taeterrimumque"). Josephus beskriver også korsfestelsen som den verste dødsmåten.

Romerne kan ha overtatt korsfestelse som straff fra de nordafrikanske punerne. Det er først etter punerkrigene at korsfestelse nevnes i kildene.

I begynnelsen var korsfestelse en straff for slaver (servile supplicium). De vanligste forbrytelser som kunne medføre korsfestelse, var drap, tyveri, å gå over til fienden, forræderi mot staten og opprør.

Den romerske retorikeren Pseudo-Quintillian skriver: «Når vi korsfester den dømte, blir de mest beferdede veiene valgt, der flest folk kan se og bli rystet av denne redselen. For avstraffelse er ikke knyttet så mye til gjengjeldelse som til eksempelets makt.»

 

Det er bare blitt funnet rester etter én (!) korsfestet person fra romertiden. Det er en mann ved navn Yehohanan. Han ble henrettet i det første århundret i en alder av ca. 28 år. Den nederste del av beinet er brukket av, en nagle er først slått gjennom en treplate av pistasj eller akasietre og så gjennom hælbeinet og inn i en stolpe laget av oliventre. (Kilde: Brendalsmo, A.J., Frøysaker, T., Jensenius, J.H. 2001. Kors og krusifiks. Tre utsnitt av deres historie. - NIKU publikasjoner 105: 1-46)

 

I dette krusifikset (1325-1350) fra Botkyrka kyrka i Södermanland er lidelsen ekstrem. Historiska museet i Stockholm.

 

Skarprettere i nyere tid

dødsannonse for Anders Gustaf Dalman (1848-1920), Sveriges siste skarpretter

Anders Gustaf Dalman (1848-1920) var Sveriges siste skarpretter. I 1901 ble han utnevnt til riksskarpretter i Sverige. Han døde av skadene han fikk etter å ha blitt påkjørt av en trikk.

 

Skamstraffer

Skammaske

Å bære skammasken var en æresstraff som ble brukt ved mindre alvorlige forseelser, som sladder, krangling, fornærmelser, dårlig håndverksarbeid eller moralske overtredelser. De som måtte bære masken, ble offentlig vist frem på et godt besøkt sted, som på torget eller ved skampelen, og ble gjort til latter. Bruken av skammasken fungerte som en "speilende straff," ved at den reflekterte den aktuelle forseelsen. Avhengig av lovbruddet ble ulike masketyper brukt, for eksempel masker som forestilte et grisehode. Som regel var stedet hvor noen måtte bære skammasken, så lite at alle kjente alle, og det spredte seg raskt hvem som var bak masken og hvorfor. Den dømte måtte tåle et betydelig tap av ære foran sine medborgere, og hans eller hennes forseelse ble allment kjent.

Fiolinen (Fedel, Gige)

skamstraff: fiolinen

Den såkalte fiolinen (Fedelen) erstattet i løpet av det 17. og 18. århundre de antikverte "Skandsteinene" og overtok deres misjon. I tilknytning til gammel tradisjon ble fiolinen brukt overfor prostituerte. Fiolinen var langt bedre egnet til å ydmyke bæreren enn de plumpe byens steiner. Dette skaminstrumentet var formet som en fiolin, som kunne legges rundt synderinnens hals og lukkes sammen om denne, slik at hodet stakk opp, mens hendene satt innkneblet i dertil tilpassede hull i skaftet på fiolinen, som raget frem foran den delinkventes ansikt. Bak nakken reiste det seg gjerne en buet jernbøyle, kjepphøy i været, som bøyde seg ut over hodet og endte i en vaierende hestehale eller revehale, og på et passende sted på på fiolinen, vanligvis på bøylen, var en liten klokke effektfullt plassert for å markere skamdraktens latterlighet og fullføre fornedrelsen.

Steindragning

Synderinner måtte bære store steiner om halsen gjennom byens gater.

 

 

Les mer

Da folk sang om hoder som rullet: Europeiske viser om henrettelser, 1450-1800

Kilder

Else Angstmann: Der Henker in der Volksmeinung. Bonn 1928

Richard van Dülmen: Theater des Schreckens - Gerichtspraxis und Strafrituale in der frühen Neuzeit

Michel Hofnagels Opptegnelser 1596-1676 (i Norske Magasin bd 2)

Herluf Lauritssøn: Bergens Fundats 1580-1583 i Norske magasin 1

Lars Levander: Bödel och brottsling

Hugo Matthiessen: Bødel og galgefugl (1910) og De kagstrøgne (1919).

Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572 (red. Ragnvald Iversen). Bergen 1963, Universitetsforlaget

A Hangman's Diary - Being the Journal of Master Franz Schmidt, Public Executioner of Nuremberg 1573–1617 (ed. by Albrecht Keller). London 1929.

Johann von Schwarzenberg: Bambergische Peinliche Halsgerichtsordnung (1507).

Folke Ström: On the Sacral Origin of the Germanic Death Penalties

 

Se for øvrig oversikten over kilder

 

Les mer

 

 

Til toppen av siden