Gravminner fra romertiden
Baksiden av romersk askeurne fra 1. årh. e.Kr. Svært høy håndverksmessig kvalitet og krigstrofeer som motiv gjør denne urnen meget spesiell. (Metropolitan Museum of Art i New York. Public Domain.)
Kremasjon i Roma: Først vasket slektninger liket. Deretter plasserte de en mynt i avdødes munn (eller én på hvert øye) som betaling til fergemannen Karon, som brakte sjelene over elven Akeron/Styx til Hades (dødsriket).
Familie, venner, profesjonelle sørgere og noen ganger innleide musikere gikk i prosesjon til kremasjonsstedet utenfor bymuren. Etter kremasjonen la et familiemedlem asken i en urne. Urnene ble ofte plassert i nisjer hugget ut i veggen. Etter hvert som forestillingene om livet etter døden endret seg, overtok begravelse for kremasjon. (Informasjon fra Metropolitan Museum of Art i New York)
Romersk gravalter i marmor for et barn ved navn Anthus, satt opp av hans far L(ucius) Julius Gamus. 1. århundre f.Kr.
Gravalter i marmor. Romersk, julio-claudiansk periode, ca. 14–68 e.Kr. Metropolitan Museum of Art, New York. Fletcher Fund, 1925 (25.78.29)
Inskripsjonen minnes en viss Q. Fabius Diogenes og Fabia Primigenia, som levde sammen i førtisju år, og forteller at alteret ble reist av hans frigitte menn, frigitte kvinner og hus-slaver. Diogenes var sannsynligvis en frigitt slave som hadde oppnådd en viss rikdom og posisjon. Dette gjenspeiles i ornamentikken på alteret, som er en bevisst etterligning av bildebruken i den keiserlige kunsten fra den julio-claudianske perioden.
Den tunge girlanderen som henger fra værhoder stammer fra den typen dekorasjon man finner på veggene i offentlige helligdommer. De tre fugletypene som omgir girlanderen var alle kjent fra monumenter fra Augustus’ tid: i midten: en ørn, Jupiters fugl og gudenes hersker; i hjørnene: svaner, Apollons fugler, guden for keiseren; og under girlanderen: to sangfugler, symboler på naturens overflod.
Gaius Vibius Herostratus, heir by inheritance of Vibia, freedwoman of Gaius.
Marble cinerary urn Roman, Flavian period, A.D. 69–80. This cinerary urn is one of a group of funerary monuments (L.2007.8.7, –10a, b) that belong to various members of a family centered around the matriarchal figure of Vibia Drosis. The inscription indicates that the urn contained the ashes of a man, Gaius Vibius Herostratus, and a freedwoman, Vibia Haeresis. The exact nature of their relationship to the other Vibia, her father, and her son—who appear on the three stelae in this group—is not known.
C VBIVS
HEROSTRATVS
VIBIA C·L
HAERESIS
C. Vibius Herostratus = Gaius Vibius Herostratus
Vibia C. L. = Vibia, freedwoman of Gaius haeresis = “inheritance / succession” (genitive of haeresis).
“Gaius Vibius Herostratus, (the) inheritance of Vibia, freedwoman of Gaius.”
Fun fact: the archaic spelling of Gaius was Caius. The abbreviation stuck, so in inscriptions we often find: C.=Gaius and Cn.=Gnaeus
«Her ligger Ursa, som levde i 7 år og 10 måneder. Foreldrene Ursolus og Romula har reist denne gravstein i fred.»
Trier (Tyskland), slutten av 300-tallet / begynnelsen av 400-tallet. Rheinisches Landesmuseum Trier.
Kjennetegn ved romerske gravminner
- Teksten innholder sjelden dato og/eller år. Eksperter må derfor bruke et sett med kriterier for å datere (og finne ut om et gravminne er ekte)
- Alder er vanlig: «Quintus Munatidius Gallus, Spurius’ sønn, levde i 5 år og 45 dager.»
- Yrket til avdøde er ofte nevnt: «Jordmoren Iulia Pieris ligger her»
- Foreldrene eller søskenene er nevnt når det er de som har reist gravstøtten
- Personlige egenskaper eller kjennetegn nevnes stadig: "den aller søteste", "som ikke var til bry for noen"
«Quintus Munatidius Gallus, Spurius’ sønn, levde i 5 år og 45 dager.»
Marmorinskripsjon på kolumbarium i Roma. Inskripsjonene var plassert under urnen i nisjen. Ashmolean Museum i Oxford.
Romersk gravrelieff (30-10 f.Kr.), nå i British Museum. Relieffet fremstiller Lucius Antistius Sarculo og hans kone Antistia Plutia (en frigitt slave).
Gravminne for en kvinne ved navn Vibia Drosis fra det flaviske dynastis periode (69-96). Hårstilen med slike korallknupper var typisk for denne perioden.
Gravalter av marmor fra den flaviske eller trajanske perioden (ca 90-100 e.Kr.). Kvinnen er Cominia Tyche, og hårstilen hennes er typisk for denne tiden.
Inskripsjonen lyder slik i oversettelsen fra Metropolitan Museum of Art i New York: "To the spirits of the dead. To the most saintly Cominia Tyche, his most chaste and loving wife, [from] Lucius Annius Festus. [She] died at the age of twenty-seven years, eleven months, twenty-eight days. Also for himself and for his descendants."
Gravmonument fra første halvdel av det andre århundre e.Kr. I Landesmuseum Trier i Tyskland.
Avdøde Gaius Albinius Asper fikk laget gravminnet til seg og hustruen, Secundia Restituta, mens han levde.
«Her hviler i fred Concordia, som levde i omtrent [pl(us) m(inus)] 65 år. Concordius og Concordialis, de kjære sønnene, har reist gravsteinen.» (Hic iacet in pace Concordia, quae vixit annos pl(us) m(inus) LXV. Concordius et Concordialis filii dulcissimi titulum posuerunt,)
Tidligkristen gravstein (fra midten av 300-tallet) med kristogram (X+P), alfa og omega og to duer.
Gravsteinsamlingen i Trier fra tidligkristen tid er den største etter Romas. Rheinisches Landesmuseum Trier.
Romersk gravminne i marmor for Maritima og Antonius (slutten av 300-tallet). Fra Trier i Tyskland, som en gang var en av Romerrikets viktigste byer. Nå står det i Rheinisches Landesmuseum Trier.
Til de allerkjæreste barn, Maritima og Antonius, søsknene som hviler her, har Fidentia, moren, og Lucifer, broren, reist denne gravstein.
Teksten på latin lyder slik (gjengitt slik museet skriver det):
[Dulcis]simis infan[tib-
us Mari]timae et Anton-
[nio fra]tribus. qui h-
[ic requi]escunt Fid-
[entia mater e]t Lucifer f-
[rater titolu]m po-
suerunt.
«Hic quiescit in pace Martina dulcissima puella, que vixit an(os) XVI et me(nsem) I. Patris titulum posuerunt.» (Her hviler i fred Martina, den aller søteste pike, som levde 16 år og 1 måned. Foreldrene reiste denne gravstein.)
Rheinisches Landesmuseum Trier
«Jordmoren Iulia Pieris ligger her, ikke til bry for noen.»
Iulia Pieris obstetrix hic iacet nulli gravis.
1. årh. e.Kr. Rheinisches Landesmuseum Trier
Gravminne fra ca 160 e.Kr. - nå i Landesmuseum Trier.
Detalj av romersk sarkofag: To fulle (!?) gutter vender tilbake etter festligheter til ære for vinguden Bakkus (lat. Bacchus), ifølge informasjonen i Ashmolean Museum of Art and Archeology i Oxford. Laget i Athen 140–150 e.Kr., restaurert på 1600-tallet.
Byste fra et gravkammer i Palmyra i Syria, ca. 80–120 e.Kr. Ashmolean Museum i Oxford.
"Flavia Fausta, tidligere Aulus' slave, levde i 18 år. Aulus Flavius Eros, tidligere Aulus' slave, levde i 25 år." (Første halvdel av 1. årh. e.Kr., Ashmolean Museum i Oxford.)
Legen Claudius Agathemerus og hans kone Myrtale. Roma, ca. 100 e.Kr. Claudius har på seg en romersk toga og hustruen en fasjonabel parykk. Navnene og teksten viser dog at de er av gresk opprinnelse. Greske leger hadde høy status i Roma. Ashmolean Museum i Oxford.
Trimalchios’ gravminne i fortellingen Trimalchios’ middag
I den elleville fortellingen Trimalchios’ middag beskriver hovedpersonen hvordan han ønsker sitt gravminne laget. Det skal være tre meter bredt og seks meter dypt, ha diverse bisarre innskrifter og være dekorert med en rekke forskjellige motiver:
Derpå snudde han [Trimalchios] seg mot Habinnas:
«Hør nå, allerbeste venn, du reiser vel et gravmæle over meg, slik som jeg har bestilt hos deg? Nå ber jeg deg uttrykkelig at du også lager et bilde av den vesle hunden min, ved foten av stenen, og pynter den med bilder av kranser og salvekrukker, og også med bilder fra alle Petraitēs’ gladiatorkamper. På den måten kan jeg, takket være deg, leve videre efterat jeg er død. Og så: jeg vil at gravstedet mitt skal være hundre fot bredt mot gaten og to hundre i dybden. Jeg ønsker at alle slags frukttrær skal plantes rundt stedet der asken min hviler, ja, og rikelig med vinranker. Det er jo helt galt at vi gjør slik stas av det huset vi bor i den korte tiden vi lever, og ikke bryr oss om det stedet der vi må bo så meget lenger. Derfor vil jeg fremfor alt ha føyet til innskriften: DETTE MINNESMERKE TILFALLER IKKE ARVINGEN. Jeg skal nok også sørge for i testamentet at jeg ikke blir utsatt for noen overlast efterat jeg er død. Jeg skal sette en av de frigivne til vakt ved graven min, så ikke folk kommer løpende og skiter på støtten.
Jeg ber deg også om å få hugget inn på stenen skip for fulle seil, og så et bilde av meg selv, der jeg sitter på ærestribunen, i toga med purpurbord, og med fem gullringer, mens jeg kaster ut penger til folket fra en pose – ja, for du husker at jeg engang gav et gratismåltid og to denarer til hver eneste gjest. Hvis du synes det passer, ville jeg gjerne at du viser matsalen min også, med hele folkemengden som riktig tar for seg. Til høyre skal du reise en støtte av min kjære Fortunata, hun skal holde en due i hånden, og så skal hun leie en liten hund bundet til beltet hennes. Jeg vil også ha med den vesle yndlingen min, og så noen rommelige vinankrer, som må være godt gipset så ikke vinen renner ut, men et av dem kan du kanskje hugge ut som knust, og over det skal en liten gutt sitte og gråte. Så i midten et solur, så alle som vil vite tiden blir nødt til å lese navnet mitt, enten de vil eller ikke. Tenk nå nøye over om du ikke synes at denne innskriften kunne passe:
HER HVILER C. POMPEIUS TRIMALCHIO,
MAECENATIANUS.
VALGT TIL SEVIR AUGUSTALIS
UNDER SITT FRAVÆR.
KUNNE HA TILHØRT ALLE DECURIA I ROMA,
MEN AVSLO.
GUDFRYKTIG, TAPPER, TROFAST.
ARBEIDET SEG OPP FRA RINGE KÅR OG EFTERLOT
SEG TREDVE MILLIONER SESTERTSER.
HAR ALDRI LYTTET TIL NOEN FILOSOFS LÆRE.
FARVEL TRIMALCHIO! FARVEL VANDRINGSMANN!
Da han hadde sagt dette, begynte Trimalchio å strigråte. Fortunata gråt også, Habinnas gråt, og tilslutt tutet alle slavene som om de var innbudt til gravferd; de fylte hele matsalen med hyl og klage.
[…]
hør nå her, Habinnas: jeg vil ikke at du skal sette opp noen støtte av henne på graven min, så jeg ikke skal ha bråk efterat jeg er død også. Og mer til! – så hun skal merke at jeg kan hevne meg, forbyr jeg henne også å kysse liket når jeg er død.»
(Petronius Arbiter: Trimalchios’ middag, utgitt i norsk oversettelse av Trygve Sparre i Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1971)