Ravennas tidligkristne monumenter - UNESCOs verdensarvliste

Foto: Per-Erik Skramstad / Webkommunikasjon.no

 

 

 

Sant’Apollinare in Classe

Sant'Apollinare in Classe (Ravenna), De vakre søylene er laget av prokonnesisk marmor. Kapitélene ble bestilt fra Konstantinopel.

 

Sant'Apollinare in Classe (Ravenna)

 

Sant'Apollinare in Classe (Ravenna).

 

Sant'Apollinare in Classe (Ravenna). Mesteparten av Ravenna er bygget med lokalprodusert murstein.

 

Apsismosaikken i Sant'Apollinare in Classe (549) fremstiller et av de mest storslåtte bildene i tidligkristen kunst. I sentrum dominerer et juvelbesatt kors plassert i en blå sirkel fylt av stjerner – en kosmisk himmelhvelving som symboliserer Kristi universelle seier. Nederst står inskripsjonen SALVS MVNDI («Verdens frelse»), som knytter korset til frelsesverket. I korsets midte skimtes Kristi ansikt, en påminnelse om at korset ikke bare er et lidelsens tegn, men et seierstrofé. Til venstre og høyre trer Moses og Elia frem, som vitner om Kristi forklarelse på fjellet (Matt 17,1–8), mens de grønne engene nederst bebos av får som vender seg mot korset. Mosaikken forener dermed gammeltestamentlige profeter, apostler og menighet i en helhetlig visjon av Kristi evige, kosmiske herredømme.

 

 

Tidligkristen marmorsarkofag gjenbrukt som gravminnet til erkebiskop Theodor (677–691/2 aka Theodorus), begravet i Sant’Apollinare in Classe. Gravferdsinnskriften hans står under de tre kransene på lokket. Merk S-ene som står feil vei. (Se Judith Herrin: Ravenna (s. 386). Sarkofagen Sarkofagen ble laget under tredje kvartal av 400-tallet og tatt i bruk igjen på 600-tallet for biskop Theodor.

Det er hele elleve intakte sarkofager i Sant'Apollinare in Classe (5 km utenfor Ravenna). De står langs veggen og stammer fra det 5.–8. arhundre. Påfuglen symboliserer udødelighet og gjenoppstandelse i den kristen tradisjonen. Påfuglpar opptrer for eksempel ofte i normannisk kirkekunst på Sicilia (1100-tallet).

Marmorsarkofagen er dekorert med Chi-Rho-monogrammet flankert av to påfugler og vinranker. I kristen symbolikk representerer påfuglen udødelighet, oppstandelse og paradiset, en forestilling som går tilbake til antikken da man trodde kjøttet aldri råtnet (Plinius: Naturalis Historia; Augustin: De Civitate Dei). På relieffet vender påfuglene seg mot Kristus-monogrammet, omgitt av vinranker – et samlet uttrykk for Kristus som livets kilde, sjelens udødelighet og det evige liv i himmelen.

 

Detalj av sarkofag i Sant'Apollinare in Classe. Motivene er typiske for senantikk og tidlig middelalder, der billedspråket skulle uttrykke håp, frelse og det evige liv. Korset er det sentrale kristne frelsessymbolet. Det peker på Kristi korsfestelse og seier over døden. Det er plassert over en kalk- eller skåleformet base, noe som kan tolkes som Livets kilde eller nattverden (eukaristien). Merk at utsmykningen er identisk med paradisfonter, en type døpefont som det finnes mange av på Gotland.

Duene på hver side av korset symboliserer sjelene som søker mot Kristus og finner liv i ham. Duen over korset symboliserer Den hellige ånd. Blomstene og slyngene rundt korset er vanlige symboler på paradisets hage og det evige liv. Vinranken viser til nattverden (vinen som Kristi blod) og til Kristi ord:

«1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.» (Joh 15,1-3)

 

Detalj av sarkofag i Sant'Apollinare in Classe.

 

Detalj av sarkofag i Sant'Apollinare in Classe: Relieffet viser to får vendt mot et palmetre, et motiv som i tidligkristen kunst symboliserer de troende som finner næring i Kristus, livets tre og kilde til det evige liv. Palmen er samtidig et paradisisk symbol på seier og udødelighet, mens fårene peker mot Kristus som den gode hyrde. De arkitektoniske rammene med søyler og muslingformer gir scenen en himmelsk kontekst, som understreker håpet om frelse og paradis.

 

Sant'Apollinare in Classe (Ravenna): Kapitel med mosaikk i apsis i bakgrunnen.

 

Heraldisk våpen med bispehatt (mitra) og bånd, en gang tilhørende en geistlig dignitet. I midtfeltet fremstilles to fugler som vender seg mot en kalk, et motiv som bygger på den tidligkristne tradisjonen med fugler som drikker av livets kilde eller eukaristiens beger. Over kalken er innfelt en stjerne, et velkjent kristent symbol som kan vise til Kristus som “stella matutina” (morgenstjernen) eller til Jomfru Maria. Samlet uttrykker våpenet nattverden som kilden til frelse, mens stjernen markerer den himmelske ledestjerne.

Sant’Apollinare Nuovo

Det er vanskelig å finne god informasjon om denne kirken, men i Edward Huttons bok om Ravenna finnes det litt. Sant’Apollinare Nuovo ble bygget i de første tjue årene av det sjette århundre – omtrent samtidig med palasset. Den var hovedtempelet i Ravenna for arianerne, og den forble i arianske hender inntil den ble viet til katolsk bruk i år 560 av erkebiskop S. Agnellus. Bygningen består av en basilika med tre skip og tjuefire søyler i gresk marmor med romersk-bysantinske kapiteler. Den originale apsis ble ødelagt i et jordskjelv på 500-tallet. Kampanilen stammer for det meste fra 800-tallet Da Teoderik bygget denne store og strålende kirken, viet han den til Jesus Kristus. Den ser ut til å ha blitt vigslet til ære for den hellige Martin i 560 av erkebiskop Sankt Agnellus, som innviet den til katolsk gudstjenestebruk. På midten av 800-tallet fikk den tittelen Sant’Apollinare av erkebiskop Johannes. Han hevdet at han hadde brakt relikviene av byens første erkebiskop hit fra Sant’Apollinare in Classe da denne kirken ble truet av sarasenerne. Edward Hutton skriver i sin bok om Ravenna at kirken opprinnelig het Coelum Aureum («det gyldne himmelhvelv»). Navnet Coelum Aureum kom trolig av dens praktfulle, forgylte tak. Dette ble imidlertid ødelagt i 1611. På 1500-tallet var Sant’Apollinare Nuovo i ferd med å synke sammen; gulvet og søylebasene lå da mer enn halvannen meter under jordnivå. Det ble bestemt at noe måtte gjøres for å redde bygningen. I 1514 ble arbeidet utført: søylene ble hevet og buene ombygd, og på den måten ble kirken og dens store mosaikker bevart.

 

Kristus på en trone innsatt med edelsteiner. Om denne fremstillingen skriver Giuseppe Bovini (Ravenna: Art and History, s. 100):

Som i pasjonssyklusen langs toppen av den sørlige veggen, er også her Kristus skjegget og av moden alder, selv om det mer eller mindre var regelen i Ravenna å fremstille ham som ung og skjeggløs. Enkelte forskere har en tendens til å tilskrive den skjeggete Kristus til syriske forbilder. Septeret i Kristi venstre hånd, som er uklart utformet, er en av feilene som skyldes restauratørene fra midten av 1800-tallet. Det er kjent at figuren opprinnelig holdt en bok åpen med ordene: EGO SVM REX GLORIÆ (Jeg er herlighetens konge).

 

De hellige tre konger, også kjent som De tre vise menn.

 

Helgenprosesjonen på sørdveggen (om ikke jeg husker feil) i Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna. Over hver av figurene står helgenenes navn. Her er navnene fra venstre mot høyre over figurene: SCS SEBASTIANVS (Den hellige Sebastian), SCS DEMETRES (Den hellige Demetrios); SCS POLICARPVS (Den hellige Polykarp), SCS VINCENTIVS (Den hellige Vincentius) og SCS PANCRATIVS (Den hellige Pancratius). Bokstavene på deres klær er muligens kun dekorative.

 

Den hellige Eufemia i Sant’Apollinare Nuovo. Til høyre skimter du litt av en av de tre vise menn.

På hver side av skipet, langs hele lengden, kan du se to lange prosesjoner av helgener. På den ene siden ser vi martyrene, som kommer ut fra byen Ravenna for å legge sine kroner ned for Herren på hans trone, voktet av fire engler. På evangeliesiden ser vi jomfruene, ledet av de tre vise menn, som bærer gaver til Herren, sittende på sin mors fang, tronende mellom fire engler.

 

Maria med Jesusbarnet omkranset av fire engler.

 

Oppunder taket går et mosaikkbånd med fremstillinger av fortellinger fra Jesu liv alternerende med dekorative motiv som omfatter en skjellformet nisje, et kors, duer og en juvelbesatt krone.

Til venstre: Judas anger. Overveldet av anger for sin forræderske gjerning har Judas lagt de tretti sølvpengene han mottok som blodpenger i en liten sekk og forsøker å kvitte seg med dem. Men Kaifas, som står foran tempelet med de eldste bak seg, viser gjennom sin fullstendige ubevegelighet at han verken vil ta imot pengene tilbake eller ha noe å gjøre med forræderen.

Til høyre: Pilatus vasker sine hender. Ført frem for Pilatus hever Jesus seg over anklagene som rettes mot ham. Som representant for den keiserlige autoritet bærer Pilatus – liksom Kristus – en purpurkappe. Sittende på dommersetet vasker Pilatus sine hender og erklærer seg uskyldig i blodet til den skyldløse fangen.

 

Maria med Jesusbarnet. Ingen av mine kilder nevner dette maleriets opprinnelse.

 

Justinian eller Teoderik? Denne mosaikken i Sant’Apollinare Nuovo er muligens en fremstilling av Teoderik og ikke Justinian. Det er et fravær av klassiske keiserattributter. Justinian vises vanligvis med et crux gemmata (juvelbesatt kors), en liturgisk diskos i hånden (i San Vitale-mosaikken), med et følge av prester og soldater. Her vises han alene, som en konge- eller helgenfigur, noe som passer Theoderik bedre i enkelte gotiske kontekster. Etter at bysantinerne erobret Ravenna i 540, fjernet de mange av bildene og navnene til arianske Teoderik, for å slette arven etter den ostrogotiske kongen. Det finnes dokumenterte tilfeller der mosaikker ble endret: hender og føtter av personer i San’t Apollinare Nuovo ble bevart, mens kroppene ble erstattet med søyler og gardiner! Det er derfor fullt mulig at navnet "IVSTINIAN" ble lagt til senere.

 

Kampanilen (klokketårn) til Sant’Apollinare Nuovo.

San Vitale (526-540), innviet 547

Den åttekantete kirken San Vitale er viet til martyren Sankt Vitalis. Ifølge legenden ble kirken reist på Sankt Vitalis' dødssted. Legenden forteller at den hellige Vitalis var en romersk offiser som var til stede da en annen mann led martyrdøden i Ravenna og oppmuntret ham til ikke å miste troen. Dette skal ha skjedd i 171 under keiser Markus Aurelius (161-80). En annen versjon sier at hans martyrium skjedde ca år 60 under keiser Nero (54-68), mens en tredje versjon sier at det skjedde under keiser Decius (249-51). Myndighetene ble rasende og dømte Vitalis til strekkbenken. Under torturen ville bødlene tvinge ham til å fornekte Kristus, men han utsto de grusomste pinsler før han til slutt led han martyrdøden ved å bli gravlagt levende. (Katolsk.no)

 

Guds Lam i det mektige hvelvet i San Vitale.

 

Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde.  Abel bar også fram offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enste han ikke. (1. Mos, 4, 3-5)

 

Apsis i San Vitale. Kristus sitter på en globus og er flankert av engler. Til venstre ser du den hellige Vitalis. Til høyre overrekker biskop Ecclesius den kuppelformede San Vitale-kirken til Kristus. Den hellige Ecclesius Celius (Ecclesio Celio på italiensk) var biskop av Ravenna fra 521 til sin død i 532. Han var en ledsager av den hellige pave Johannes I (523-26) i motstanden mot kong Teoderik. Biskop Ecclesius tok initiativet til å oppføre San Vitale, som mange mener er den mest imponerende kirken i Ravenna. Han sørget for å få sitt portrett plassert i apsis, til høyre for Kristus, mens Julianus, som donerte en stor sum til byggingen, ble hedret med innskrifter og monogrammer på både gresk og latin.

Jacobus de Voragine forteller det følgende om Vitalis i sitt store verk med helgenlegender (Legenda Aurea fra ca. 1260): Vitalis var en ridder med rang som konsul. Med sin hustru Valeria fikk han sønnene Gervasius og Protasius. I Ravenna møtte han den kristne legen Ursicinus, som etter langvarige pinsler var dømt til halshogging. Vitalis oppmuntret ham til ikke å frykte døden, men å vinne den kransen Gud hadde beredt for ham. Ursicinus ble styrket og gikk frivillig i martyriet. Da Vitalis nektet å ofre til gudene, befalte dommeren Paulinus at han skulle kastes i en dyp grop og begraves levende på ryggen. Dette skjedde under keiser Nero, rundt Herrens år 57. Den hedenske presten som hadde gitt rådet til denne henrettelsen, ble straks besatt og døde en ynkelig død. Hans hustru Valeria ble senere pisket så brutalt at hun døde, etter å ha nektet å spise offerkjøtt.

 

Det sentrale medaljongen i kuppelen viser Guds lam omgitt av fire engler og blomsterkranser med dyr og fugler.

 

Ett av de fire feltene som omkranser Guds Lam i kuppelen.

 

Et av to berømte keiserpanelene i San Vitale. Det keiserlige mosaikkpanelet på nordveggen i koret i San Vitale viser keiser Justinian sammen med erkebiskop Maximian (navngitt og delvis uten hår) samt prester og soldater. Keiseren, kledd i full keiserlig drakt, frembærer sine gaver til kirken.

Keiser Justinian forsøkte å gjenreise Romerriket under bysantinsk kontroll, og under ham nådde riket sin største utstrekning. Religionspolitisk var han ortodoks, mens Theodora støttet monofysitismen. Han forfulgte minoriteter og kjettere, ble av forskjellige grunner svært upopulær og overlevde så vidt Nika-opprøret i 532, et opprør hvor nesten halvparten av Konstantinopel ble brent ned eller ødelagt. Blant bygningene som ble nedbrente var keiser Konstantins Hagia Sofia, noe som førte til at den gamle kirken ble byttet ut med den versjonen vi kjenner i dag. I tillegg til dette praktbygget stod han bak San Vitale. To vulkanutbrudd (536–540) førte til klimaendringer i Europa, sult og krise. I 541 kom den justinianske pesten, som drepte millioner. Riket ble svekket og tapte mange gjenerobrede områder kort tid etter Justinians død i 565.

 

Mosaikkdekorasjon i San Vitale-kirken i Ravenna som fremstiller Kristus og apostler og helgener med rik ornamental dekor og symbolikk i typisk bysantinsk stil. Mosaikkstilen er skarpt konturert, tett komponert og mettet av farger, noe som var typisk for bysantinsk dekorativ estetikk fra 500-tallet. Fargene – gull, blått, grønt – peker på det himmelske rike.

 

Apostelrekke i mosaikk – en del av hvelvdekorasjonen i San Vitale. Apostlene er fremstilt i medaljonger, kledd i hvite drakter, med navn skrevet på latin: øverst Paulus (?), deretter IACOBVS (Jakob), PHILIPPVS (Filip), THOMAS (Tomas) og nederst IACOBVS AL (Jakob den yngre, sønn av Alfeus). Portrettene er innrammet av rikt ornamenterte rammeverk med delfiner, frukter, fugler og geometriske mønstre, som er karakteristiske trekk ved den bysantinske mosaikkunstens dekorative språk. Til høyre i utsnittet skimtes symboler knyttet til det paradisiske håp: en påfugl, tradisjonelt et tegn på udødelighet og oppstandelse, samt en livgivende fontene. I nedre høyre hjørne er evangelisten Johannes avbildet sittende med bokrull, ledsaget av sin symbolske attributt ørnen.

Teoderik den stores (454–526) mausoleum

Teoderik den store (454–526), kjent hos romerne som Flavius Theodoricus, var en østgotisk konge, som regjerte fra 474 til sin død i 526. Han invaderte Italia og var konge der fra 493.

Teoderik vokste opp i Konstantinopel og var godt integrert i det romerske politiske og militære hierarkiet, noe hans konsulat i 484 vitner om. Til tross for at han hovedsakelig oppholdt seg i Ravenna under sitt styre, hadde Teoderik en politisk ideologi som krevde at han viet spesiell oppmerksomhet til Roma, caput imperii. Herskerens forhold til, og oppmerksomhet mot, Roma – og særlig dets senatoriske klasse – var en viktig del av dette.

Teoderik den stores mausoleum i Ravenna. Monumentet ble laget før hans død i 526, ifølge Judith Herrin i hennes bok Ravenna.

Teoderik den store var arianer. Han førte han en pragmatisk politikk preget av relativ religiøs toleranse.

Med kristendommens fremvekst som dominerende religion i Romerriket oppsto et nytt – og for store deler av imperiet fremmed – religiøst fenomen: kjetteri. Ifølge Mark Hebblewhite (Theodosius and the Limits of Empire) var dette noe fundamentalt annerledes enn hva man kjente fra polyteistiske tradisjoner, der flere trosforestillinger kunne eksistere parallelt. I kristendommen fantes det derimot kun én sann lære, og de som ikke sluttet seg til denne, ble ansett som kjettere – fiender av den sanne tro. (Theodosius I (347–395) var keiser fra 379 til 395.)

Dette ekskluderende synet kom særlig tydelig til uttrykk i spørsmål om guddommens natur og det rette forholdet mellom de tre personene i treenigheten. Gjennom hele 300-tallet raste det teologiske strider om dette spørsmålet, og en rekke keisere grep aktivt inn i konflikten. Mark Hebblewhite er av den oppfatning at den keiserlige makten i denne perioden ofte ble involvert i å mekle i tilspissede og tilsynelatende uavsluttelige tvister om kirkelig lære.

Den mest betydningsfulle uenigheten oppstod rundt læren til en presbyter fra Alexandria ved navn Arius. Han hevdet at siden Gud er «den evige og uerkjennelige monade», kunne ikke Sønnen være Gud i samme forstand som Faderen. Med andre ord: Kristus var riktignok guddommelig, men i siste instans underordnet Faderen. Denne posisjonen ble møtt med kraftig motstand fra dem som hevdet at Faderen og Sønnen var av samme vesen, og Arius ble erklært kjetter.

I år 325 innkalte keiser Konstantin til et kirkemøte med biskoper og prester fra hele imperiet for å avgjøre blant annet spørsmålet om forholdet mellom Faderen og Sønnen. Ifølge Mark Hebblewhite var dette møtet – konsilet i Nikea – av avgjørende betydning. Resultatet ble den innflytelsesrike nikenske trosbekjennelsen, som slo fast læren til Athanasius, biskopen av Alexandria og Arius’ hovedmotstander. Trosbekjennelsen tok klart avstand fra arianismen, men klarte ikke å hele kirkens indre splittelse. Motstanderne ble forvist i eksil, men holdt likevel fast ved sine synspunkter.

Etter Konstantins død fikk konflikten en tydelig geografisk dimensjon. Mark Hebblewhite påpeker at mens det nikenske synet dominerte i vest, fikk det arianske – eller i det minste ikke-nikenske – synet betydelig utbredelse i øst, under keiserne Konstantius II og Valens. Det var denne dype og vedvarende splittelsen i kirken som preget det religiøse landskapet Theodosius møtte da han ble keiser i øst.

Taket er massivt.

 

 

Theoderiks praktfulle, toetasjes gravmæle er det eneste større monumentet i Ravenna som er oppført utelukkende i marmor, synlig både på utsiden og innsiden, med en kuppel dannet av en enorm monolitt. Under dette usedvanlig tunge taket, som hvilte på massive underkonstruksjoner og krevde betydelig teknisk dyktighet å reise, ble kongen stedt til hvile, sannsynligvis i det store porfyrkaret som nå befinner seg i mausoleets øvre etasje.

 

 

Teoderik den store var en fremragende hersker, men han sto overfor et problem som var typisk for mange av de germanske folkegruppene, ifølge Yale-historikeren Paul Freedman i en forelesningsserie som ligger på YouTube: Teoderik måtte holde sin lille minoritet samlet. Det som gjorde Italia til det rikeste og mest attraktive byttet for barbarene, var den romerske befolkningen, den romerske rikdommen og bevaringen av byene. Men dette innebar også at østgoterne utgjorde en forsvinnende liten del av den totale befolkningen. Teoderik måtte både holde goterne samlet og samtidig vinne romernes velvilje. Situasjonen var farlig for enhver barbarisk konge. Odovaker (i engelsk ofte skrevet Odoacer uten v) var allerede blitt styrtet; han var konge over Italia og det øvrige Romerriket fra 476 til 493. Italia var altfor verdifullt for Østromerriket. Da Teoderik døde i 535, gikk det ikke lang tid før det bysantinske riket invaderte Italia og la landet øde i en tjue år lang krig.

 

Galla Placidias (ca. 392–450) mausoleum i Ravenna

Galla Placidas mausoleum ble bygget 425–450 og regnes som et av de vakreste gravplasser i verden. Det var opprinnelig et kapell viet til den hellige Laurentius av Roma.

Galla Placidia, datter av Theodosius den store og halvsøster til Honorius, var keiserinne i det vestromerske riket. Under plyndringen av Roma i 410 ble hun tatt til fange av Alarik og ble i 414 gift med hans svoger Ataulf; etter Ataulfs død i 415 ble hun løslatt. I 417 inngikk hun ekteskap med generalen Constantius (senere Constantius III), som ble utropt til augustus (den øverste keiseren, i motsetning til Caesar, som var junior-keiser/kronprins) i vest i 421 og døde samme år; med ham fikk hun sønnen Valentinian. Etter Constantius’ død oppholdt Galla Placidia seg en tid i Konstantinopel. Ved Honorius’ død sikret hun i 425 sønnens tronbestigelse som Valentinian III og bar selv tittelen augusta; i praksis fungerte hun som regent for det vestromerske riket til sønnen ble myndig i 437.

 

Detalj av mosaikk i Galla Placidias mausoleum. Over duene som drikker av livets vann, ser du et vakkert vindu av alabast, som er en senere tilføyelse.

 

Mausoleet til Galla Placidia, Ravenna (ca. 425–450) var opprinnelig et kapell viet til den hellige Laurentius av Roma (St. Laurentius, San Lorenzo), som her sees i lunetten på vei mot sin martyrdød. Til høyre går han iført dalmatika, med et kors og en evangeliebok. Midt i bildet er et lite alabastervindu integrert i mosaikken (ikke originalt). Under sees den glødende risten/bålet som alluderer til hans henrettelse. Til venstre står et scrinium (bokskap) med de fire evangeliene, merket MARCUS – LVCAS og MATTHEVS – IOANNES. Den dype blå bakgrunnen med stjerner/rosetter er karakteristisk for kapellets kosmiske himmeldekor.

 

Detalj i gravmonument til Galla Placidia, søster av keiser Honorius.

 

Detalj av stjernehimmelen i hvelvet.

 

Neons dåpskapell (også kalt det ortodokse dåpskapellet, engelsk: Neonian Baptistery), tredje kvartal av 400-tallet

Det første dåpskapellet (kalt det ortodokse dåpskapellet, Neons dåpskapell eller på engelsk Neonian Baptistery), bygget av biskop Neon i det tredje kvartal av 400-tallet, fremstiller en skjeggete Kristus som mottar dåpen av døperen Johannes. Jordan-elven er personifisert som en figur halvveis nedsenket i vannet. Både i Neons dåpskapell og det arianske dåpskapellet er døpefonten plassert i bygningens sentrum under kuppelen, slik at alle kristne skulle erfare den samme følelsen av gjenfødelse idet de steg opp (!) av vannet. Arianerne, derimot, ville se opp på en ung Kristus, noe som bekreftet deres tro på at Sønnen ikke delte samme vesen (essens) som Gud Faderen; han var bare «lik» Faderen. Men Teoderik hadde tydelig til hensikt at hans tilhengere skulle innvies i det arianske kristne fellesskapet i en like blendende, gyllen bygning.

 

 

Apostlene Bartolomeus (venstre) og Judas Taddeus, her faktisk med tilnavnet «zeloten» (ikke Judas Iskariot!) med martyrkroner i hendene, avbildet i mosaikken som omkranser dåpskuppelen i Neons dåpskapell i Ravenna. De er del av en apostelrekke.

 

Fortsettelsen av apostelrekken, her med apostelen Simon Cananeus (Simon seloten, også kalt Simon Kananaios) i midten.

 

Dåpsbassenget slik det var på 400-tallet. Det var noe annet enn den sprinklingen av litt vann på hodet som vi er vant til!

I sin fascinerende selvbiografi Mitt liv forteller Carl Gustav Jung om et syn han hadde i Ravenna. Visjonen var at Jesus redder Peter fra å drukne, noe Jung så i lys av datidens dåpsritualer med full nedsenking i et stort dåpsbasseng. Her er et utdrag, som er oversatt av Ole Grepp:

Allerede første gang jeg var i Ravenna (1913), hadde Galla Placidias gravmæle gjort sterkt inntrykk på meg; det forekom meg betydningsfullt og fascinerte meg i usedvanlig grad. Ved mitt annet besøk, omkring tyve år senere, gikk det meg på nøyaktig samme måten. Igjen ble jeg hensatt i en eiendommelig grepet stemning i gravmælet.

Det som først slo meg her [de ortodokses dåpskapell], var et mykt, blått lys som fylte rommet, men jeg undret meg ikke over det. Jeg gjorde meg ikke regnskap for hvor det kom fra, og derfor falt det meg ikke inn at det var noe mirakuløst ved den manglende lyskilde. Til min forbauselse så jeg der hvor det, etter hva jeg husket, skulle vært vinduer, fire store mosaikkfresker av betagende skjønnhet; dem hadde jeg altså glemt. Jeg ergret meg over at jeg så helt og holdent ikke kunne stole på min hukommelse. […] Det som gjorde det sterkeste inntrykket, var den fjerde mosaikken, på vestsiden av baptisteriet, den siste vi så på. Den fremstilte hvordan Kristus rekker hånden til den synkende Peter. Vi oppholdt oss i minst tyve minutter foran denne mosaikken og diskuterte det opprinnelige dåpsritualet, særlig den merkelige oppfatning av dåpen som en innvielse som var forbundet med virkelig dødsfare. Denslags innvielser var ofte forbundet med fare for livet, og derved ble det gitt uttrykk for den arketypiske tanken om døden og gjenfødelsen. Så var da også dåpen opprinnelig en virkelig «neddykk­ing», som i det minste antydet faren for drukning.

Jeg bevarte den tydeligste erindring om mosaikken av den synkende Peter og ser enda i dag hver detalj for meg: det blå havet, de enkelte stener i mosaikken, inskripsjonene som gikk ut fra Kristi og Peters munner, og som jeg forsøkte å dechiffrere. Da vi hadde forlatt baptisteriet, gikk jeg straks til Alinari for å kjøpe fotografier av mosaikkene, men kunne ikke finne noen. Da tiden var knapp – det var et kort besøk – utsatte jeg innkjøpet til senere; jeg tenkte på å få bestilt bildene fra Zürich.

Da jeg var kommet hjem igjen, bad jeg en kjenning, som snart etter skulle reise til Ravenna, om å skaffe meg bildene. Naturligvis kunne han ikke oppdrive dem, for han konstaterte at de mosaikkene jeg hadde skildret, overhodet ikke eksisterte!

[…] Det er som bekjent vanskelig å fastslå om og i hvilken grad to personer ser det samme på samme tid. Men i dette tilfellet kunne jeg være tilstrekkelig overbevist om at vi begge i det minste i hovedtrekkene hadde sett det samme.

Opplevelsen i Ravenna er noe av det merkeligste som noen gang er hendt meg. Forklare det kan en neppe. Kanskje faller det et visst lys over det fra en tidragelse fra keiserinne Galla Placidias historie (hun døde i 450). På en stormfull seilas fra Bysants til Ravenna midtvinters gjorde hun det løftet at hun skulle bygge en kirke og fremstille havets farer hvis hun ble reddet. Hun oppfylte løftet ved å la bygge San Giovanni-basilikaen i Ravenna og la den utsmykke med mosaikker. I den tidlige middelalder ble San Giovanni inklusive mosaikkene ødelagt av brann, men i biblioteket Ambrosiana i Milano finnes ennå skissen til en fremstilling av Galla Placidia i en båt.

Jeg var direkte grepet av Galla Placidias skikkelse, og spørsmålet om hva livet ved en barbarfyrstes side må ha betydd for denne høyt dannede kvinnen med sin rike og mangear­tede kultur, opptok meg. Hennes gravmæle var for meg den siste rest som jeg ennå møtte henne personlig gjennom. Hennes skjebne og hennes vesen berørte meg dypt, og i hennes intense personlighet fant min Anima et velegnet historisk uttrykk. Med denne projeksjonen var det tidløse element i det ubevisste og den atmosfære skapt, hvori visjonens under kunne finne sted. Den skilte seg i øyeblikket ikke det minste fra virkeligheten. (Carl Gustav Jung: Mitt liv. Oversatt av Ole Grepp)

 

 

 

 

Kilder

Judith Herrin: Ravenna: Capital of Empire, Crucible of Europe (p. 137). Penguin Books Ltd. Kindle Edition.

Edward Hutton: Ravenna, a Study. HardPress Publishing. Kindle Edition.

Giuseppe Bovini: Ravenna: Art and History. New York, 1971. Tilgjengelig på Archive.org

Jacobus de Voragine: Legenda Aurea. Oversatt av Anne Katrine Frihagen og Bjørg Tosterud. Thorleif Dahls kulturbibliotek.

Store norske leksikon

Katolsk.no

Wikipedia

Kungliga biblioteket

Éric Fournier: Review of Theoderic and the Roman Imperial Restoration by Jonathan J. Arnold, Journal of Early Christian Studies, Volume 25, Number 4, Winter 2017, pp. 633-635. DOI

Carl Gustav Jung: Mitt liv. Oversatt av Ole Grepp