Folkebøker på 1500- og 1600-tallet

Folkeboken om Melusina

Den tyske folkeboken om Melusina ble første gang trykt 1474, men allerede 1456 oversatte sveitseren Thüring von Ringoltingen historien fra fransk til tysk. Han brukte Couldrettes rimede utgave som utgangspunkt for sin prosaoversettelse.

Den eldste bevarte danske utgaven er fra 1613. Da utgir den danske adelsmannen Claus Pors en sterkt forkortet versjon av den tyske teksten i en samling historier kalt Leffnetz Compasz (se også oversikten over danske folkebøker).

Det var imidlertid først på 1700-tallet at fortellingen for alvor slo an i Danmark. Fra 1600-tallet kjennes tre utgaver (hvorav to er bevart); fra 1700-tallet kjennes 12 utgaver. Denne sene interessen er påfallende; det vanlige var jo at de tyske folkebøkene nådde Danmark langt tidligere. Det er mulig at det er et resultat av den gryende interesser for eventyr som ble innledet med eventyrsamlingene utgitt av Charles Perrault (Contes de ma mère l’oie, 1697) og Marie-Cathérine d’Aulnoy (Contes nouveaux ou les fées à la mode, 1698). Den tyske folkeboken hadde dog slått rot langt tidligere i den litterære tyskspråklige verden; Melusina ble trykt hele 34 ganger i årene 1474–1550, noe som gjør den til en av de aller mest populære folkebøkene i det første århundret etter at man begynte å trykke bøker med løse typer.

Den eldste svenske utgaven man kjenner, er fra så sent som 1736. Det er en oversettelse av den danske.

Handlingen

Under en jakt kommer grev Emmerick og hans frende Reymunt vekk fra resten av følget. Grev Emmerick «seer paa Planeterne / at i denne Nat / oc denne stund skal en omkomme sin egen Herre» og det skjer også: Mens de kjemper mot et svin som «klaprede met sine Tender / skummede met Munden / oc vaar megit vred», kommer Reymunt til å drepe sin herre med spydet. Tynget av sorg rir han apatisk rundt «huort Hesten vilde selff gaa / wregeret aff thømen». Ved en brønn som kalles Tørste Brønd møter han tre jomfruer. En av dem frir og lover ham aldri å «miszgaa paa Lycke / Mectighed oc Rigdom»; han må dog «aldrig begere at see mig nogen Løffuerdag at Afften / oc icke lede eller spørge effter mig (…) holder du nu icke dit Løffte / saa mister du mig / oc aldrig faar mig at see mer / der effter skal det gaa dig / dine Børn oc gantske Slect ilde / baade paa Liff / Ære oc Gods». De gifter seg, og får åtte mer eller mindre vanskapte gutter: Uriens, Bedes, Giodt, Antonisus, Regnert, Gostren, Froymunt og Horibel. Men «Kierlighed oc Glæde / er begyndelsen til Sorrig oc Bedrøffuelse». Reymunts bror mistenker dog at Melusina er en trollkone, og oppildner Reymunt til å se hva hun driver med disse lørdagene. Gjennom et hull kikker han inn i hennes hemmelige værelse og ser «hende side i it Badt forskabet i en whyrdelig Orm neden for hendis Naffle / men offuen for vaar hun det smuckiste Menniske / som nogen vilde see met Øyne». Da han senere avslører hva han har sett, forvandler Melusina seg til «en stor whyrdelige Orm» og forsvinner skrikende i luften.

 

Melusinas utgivelseshistorie

ca. 1180

Engelskmannen Gualterus Mapes (Walter Map) kompilerer en samling historier, legender, sagn etc. som får tittelen De nugis curialium distinctiones quinque. Siden fortellingen som likner på Melusina, foregår i Normandie, er det nærliggende å tro at Gualterus Mapes har nedtegnet den på en av sine reiser til Frankrike. Historien finnes i et av kapitlene «de fantasticis apparationibus». I denne versjonen unngår den kvinnelige hovedpersonen kirkelige sakramenter, og forsvinner hver søndag da hun forvandles til en drage. Da presten bestenker henne og ternen hennes med vievann, forsvinner de hylende opp gjennom taket.

1211–1212

Engelskmannen Gervasius av Tilbury (Gervase of Tilbury, ca 1150–1220) forfatter et skrift for keiser Otto 4. bestående av en geografisk og historisk oversikt samt diverse historier, legender etc., særlig om sirener og andre kvinnelige overnaturlige vesener. Verkets tittel er Otia Imperalia.
I denne sammenheng er det den Melusina-aktige fortellingen som interesserer: Raimond treffer en vakker kvinne ved floden l’Arc. Han gifter seg med henne etter å ha lovet aldri å se henne naken. En dag overrasker han henne mens hun bader, og straks forvandles hun til en slange som forsvinner. R. Paulli antar i forordet til Melusina i Danske Folkebøger at Gervasius bygger på et lokalt sagn.

ca 1200

Den franske skribenten Helinandrus (Liber 4) forteller en Melusine-aktig historie: En mann gifter seg med en skjønn kvinne han finner i skogen. Da det oppdages det at hun antar slangeskikkelse når hun bader forsvinner hun.
Originalen er ikke bevart. Historien kjennes bare fra engjenfortelling i Vincentius Bellovacensis’ Speculum Naturale, lib. 3, senere utg. lib. 2).

1394

Jean d'Arras' Histoire de Lusignan, et bestillingsverk fra hertug Jean de Berry om slottet Lusignans grunnleggelse.
Fra og med dette verket brukes navnet Melusine/Melusina på kvinnen

1401

Kapellanen Couldrette lager en rimet versjon. Denne fører en temmelig ubemerket tilværelse i Frankrike (se 1456).

1456

Sveitseren Thüring von Ringoltingen (f. 1410–1415 d. 1483) oversetter Couldrettes rimede versjon til tysk prosa. Tittelen: Melusine.
Innholdet er ganske likt det man finner i Couldrettes versjon, men stilistisk forskjønning og ornamentering er fjernet. Andre forandringer i forhold til Couldrette: prosa, ny kapittelinndeling (fra 15 til 67 kapitler), forkortelser, endringer i anv. av direkte og indirekte tale.
Omtrent en tredjedel av Thürings bearbeidelse er hans eget bidrag (nye ord, omformuleringer, tillegg).
Et kjennetegn ved Thüring Melusine er at den mangler humor.
Originalhåndskriftet er ikke bevart. Det håndskriftet som sannsynligvis ligger nærmest Thürings original, befinner seg i Det Kongelige Bibliotek i København.

1474

Den første trykte utgaven er en utgivelse av Thüring von Ringoltingens oversettelse/bearbeiding.
Boktrykker for utgivelsen er Johann Bämler i Augsburg. Språket ble bearbeidet fra sveitsisk-tysk til en slags schwabisk-bayersk, slik at det kunne nå et større publikum.
Se for øvrig oversikten over de første tyske folkebøkene for antall utgiver fra 1474 til 1550.

1478

Jean d'Arras' bok trykkes første gang.

1489

Jean d'Arras bok oversettes til spansk.

1491

Jean d'Arras' bok oversettes til nederlandsk.

ca. 1500

Jean d'Arras' bok oversettes til engelsk.

1587

Paul Feyerabend utgir Buch der Liebe. Melusine er en av fortellingene.

1613

Den første danske utgaven av Melusina er inkludert i Claus Pors’ samling Leffnetz Compasz.

1667

Første danske separatutgave.

 

 

Den danske Melusinas utgivelseshistorie

1613

Melusina er opptrykt som et tillegg i Claus Pors: Leffnetz Compasz

Bokens fullstendige tittel lyder slik:
«En nyttig Hussbog: Kaldis retteligen Leffnetz Compasz / som indeholder mange skøne / victige Lærdomme / Atvarsler oc Paamindelser / som en huer Christen Ven kand rette sit Liff oc Leffnet effter: Er tilsammen skreffuen aff mange atskillige Bøger met smucke Historier formenget / lystig at læse / baade til Lærdom oc Tids fordriffue: Saa at en huer skal vel finde en rette Snor at vandre effter / som haffuer lyst til at leffue retsindelig / dog huer oc en behager sin Vjsz vel: Met stor flijd transfereret oc vdsat aff Tydsken oc paa vort Danske Tungemaal: Aff Claus Porsz / til Øllingxøe. Prentet i Kiøbenhaffn / Hoss Henrich Waldkirch / Aar 1613.»

Fra innholdsfortegnelsen:
«Effterfølger tuende herlige oc berømmelige Historier / som icke tilforn haffuer verit fordanskede.»

Melusinas tittel/innledning lyder:
«Nu effterfølger en anden offuermaadige smuck oc lystig Historie / om Melusina, dog saare ynckeligt oc bedrøffueligt paa det sidste at læse.»

Utgitt i København.

1667

Uten sted.
Befinner seg i Det Kongelige Bibliotek i København.
Dette er den første separatutgaven på dansk.

«En smuck lystig Historie / Om Melusina / Dog saare ynckeligt oc bedrøffveligt paa det sidste at læse. Prentet Aar 1667»

1697

Uten sted.
I Bibliothecæ Sevelianæ sive Catalogi librorum qvos reliqvit Frid. Christianus Sevel pars secunda. Havn. (1779) anføres blant oktavene: «En lystig Historie om Melusina, dog til sidst bedrøvelig. 1697.» Boken er innbundet med Ridder Røds Historie og Historie om den rige og gavmilde Høibergsmand eller Trold.

1736

Den første bevarte svenske utgaven av Melusina.

 

For oversikt over Melusina-utgaver etter 1700 henvises til bibliografien i Danske Folkebøger bd. 7

Claus Porsz’ forord til historien om Melusina (1613)

 

DEn vise Mester Aristoteles skriffuer i begyndelsen i sin Bog / som kaldis Metaphysica, at huer Menniske aff Naturens metgiffuenhed begerer at vide megit. Derfor haffuer ieg oc taget mig fore at skriffue denne Historie / om Melusina, som vaar vanskafft huer Løffuerdags Afftenen / huilcken Historie en ved naffn Thuringus Ringoltingen aff Bern / haffuer vdsat aff Fransoiske / oc paa Welsk / aff Welsk / siden oc paa Tydske.

Oc vil ieg samme Historie saa korteligen vdsætte paa vort Danske Tungemaal / dog hasteligen igennem løbe / det lystigste oc vnderligste aff samme Historie / saa megit Melusina vedkommer / oc gaa det andet forbi / som indfalder der iblant om Krig oc andet / som tør icke indføris for Tidsens kortheds skyld / oc haffuer ieg icke heller seet fleer aff disse samme Historier / vden denne ene / som ieg haffuer fundet i en gammel Bog / som skal vel vere en met de første der ere prentede effter den Konst er paafunden.

Oc skriffuer Historiens Scribente, at det skal vere en sandrue Historie / oc aff Melusinæ affkomme haffuer verit tuctige Riddere / oc Konger i Franckerige / Ciperen / Armenien / Behemen / Engellandt / Norge / Holland / oc andre flere omliggendis Lande oc Orter i Tydskland.

 

Faksimile av tittelbladet til den første svenske utgaven av Melusina, utgitt 1736

 

 

Kilder:
Claus Porsz: En nyttig Hussbog: Kaldis retteligen, Leffnetz Compasz. København 1613. (Sitert etter Danske Folkebøger bd. 7.)
Se for øvrig litteraturlisten.

Danske Folkebøger bd 7.

P.O. Bäckström: Svenska folkböcker. Sagor, legender och äfventyr, efter äldre upplagor och andra källor utgifne, jemte öfversigt af svensk folkläsning från äldre till närvarande tid. 1-2 (oversikten er i bd. 2). Stockholm 1845-48.

Albrecht Classen: The German Volksbuch. A Critical History of a Late-Medieval Genre. U.st. 1995.

Chambers Biographical Dictionary. Sixth Edition 1997