Bilder fra Erkebispegården museum i Trondheim
Erkebispegården i Trondheim var residens for 27 erkebiskoper og sentrum i et mektig kirkelig rike som omfattet Norge nord for Dovre, Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene og Isle of Man. Etter reformasjonen ble gården kongens eiendom og fikk navnet Kongsgården. Senere bodde adelige lensherrer her, før militæret tok over på 1600-tallet. I dag huser Erkebispegården tre museer: Riksregalieutstillingen med kongekronen og andre norske regalier, Museet Erkebispegården med middelalderfunn og skulpturer fra Nidarosdomen, og Rustkammeret, som forteller om forsvarets historie i Midt-Norge. Gården brukes også til høytidelige mottakelser og middager.
Skulptur av St. Olav (Olav den hellige) fra Fjell kirke i Hordaland. Bildet er tatt i Erkebispegården museum i Trondheim da skulpturen var på utlån fra Bergen Museum.
Olav den hellige (død 29. juli 1030 på Stiklestad) ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031. Det finnes enormt mange helgenfremstillinger av Olav. Etter jomfru Maria er Olav den mest avbildete helgenen i nordisk middelalderkunst. På Gotland finnes det mange skulpturer av Olav, se f.eks. Guldrupe kirke.
De eldste helgenskulpturene fremstiller Olav den hellige som en konge sittende på en tronstol, ofte med øks i den ene hånden og et rikseple i den andre. I senere fremstillinger dukker det opp et uhyre under føttene hans, en såkalt «underligger». Underliggeren har form som en drage med mannsansikt. Dette er det mest gåtefulle trekket ved middelalderens fremstillinger av helgenkongen. Harry Fett mente at dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke. Per G. Norseng mente at underliggeren kan være symbolet på de onde maktene Olav overvant, hvilket gir mer mening.
Utgravningene i Erkebispegården (1991–1995) åpnet ca. 2200 m² og dokumenterte en sammenhengende sekvens fra sen vikingtid til brannen i 1983. Det var den mest omfattende arkeologiske undersøkelsen av et geistlig palass i Skandinavia.
De tidligste sporene omfatter en fjøs-/uthusstruktur og innhegning som tolkes i lys av paralleller fra danske gårdsanlegg (Vorbasse); dette peker mot en større gårdsenhet på Nidarneset i 900–1000-årene. Identifikasjonen med den i sagaene omtalte storgården (Torgeir Avrådskoll) er mulig, men ikke sikkert bevist, og fremstillingen bør derfor være forbeholden. Pollen fra jordlagene indikerer dyrket mark i nærmiljøet, og ardspor nord på halvøya viser agrar utnyttelse i samme periode; dette underbygger et jordbrukslandskap i og rundt området, men ikke nødvendigvis intensiv dyrking akkurat på palassplatået.
Etter opprettelsen av erkebispesetet (1152/53) ble en residens etablert og videreutviklet i flere byggetrinn, i tråd med historisk-arkeologisk syntese for “Archbishop’s Palace”-periodene (3–7).
I senmiddelalderen (særlig Periode 6, ca. 1500–1532) viser stratigrafien en klar intensivering og et skifte fra primært boligpreg til mer håndverks- og industrirettet aktivitet innenfor anlegget; periodeløpet avgrenses av dendrodatoer rundt 1500 og den kildedokumenterte brannen i 1532.
Funnkategoriene omfatter bl.a. keramikk, metall, mynter og miljøprøver, og er behandlet metodisk med enkeltkontekst-registrering og fase/periodisering for datering og tolkning. Tolkningene for senmiddelalderen settes eksplisitt i kontekst av kirke–stat-konfliktene fram mot reformasjonen i 1537, noe som gir en begrunnet, men fortsatt arkeologisk forankret lesning av funnsekvensen.
Hode på det store vinduspartiet sentralt plassert i Erkebispegårdens museum.
Detalj av Aslak Bolts drikkehorn.
Aslak Harniktsson Bolt (1375–1450 ) var biskop i Bergen 1408–1428, senere erkebiskop i Nidaros 1428–1450.
Vindusparti fra Nidarosdomen, nå i Erkebispegårdens museum.
Kvinne med hatt og nesebånd, ca. 1210-1240. Fra koret.
Den hellige Dionysius. Skulptur fra ca. 1270-1300, opprinnelig på Nidarosdomens fasade, nå i Erkebispegårdens museum rett ved siden av Nidarosdomen. En kopi av denne skulpturen står nå i fasaden.
Sankt Dionysos (også kalt Den hellige Dionysius, Dennis; fr: Denis, Denys) var en fransk biskop som ble halshogd i Paris. Han avbildes ofte som biskop med det halshogde hodet i sine hender.
Den hellige Dionysos er en av de 14 nødhjelperne
Et monster som dreper et menneske, kanskje en nonne (?).
Kvinnefigur (Sheela-na-gig). Opprinnelig i Olav- og Stefanuskapellet (1150-1180), nå i Erkebispegården museum.
Sheela-na-gig er betegnelsen på en type skulpturer som viser en kvinne som blotter underlivet mot tilskueren. De finnes på kirker og andre middelalderbygninger.
Mannshode fra Domkirkens kor, ca. 1210-1240.
Mannshode. Ukjent plassering i Domkirken, ca. 1150-1180.
Mannshode?
Fragment av et ansikt.
Fragment av et ansikt.
Mannshode fra Domkirkens skip, 1270-1300.
Barnehode. Fra Domkirkens kor, ca. 1210-1240.
Dyrehode fra Domkirkens tverrskip, ca. 1150-1180.
Kopparret mann, ca. 1210-1240. Fra Domkirkens kor.
Grotesk ansikt fra Nidarosdomen.
To små troll. Fra Domkirkens skip, ca. 1270-1300.
Englehode. Fra Domkirkens skip, 1270-1300.
Kristus eller St. Olav på en elefant (1250-1300).
Elefant (1250-1300).
Fragment av et ansikt.
Fragment av et ansikt.
Fantastiske utskjæringer i tre. Ukjent datering. Eik? Detalj av en flere meter lang treplanke hvis funksjon ingen kjenner. Man antar at den har stått vertikalt siden det ikke er noen bruksspor i treverket.
Mystisk 3,5 meter lang treplanke med utskjæringer. Øivind Lunde skriver i Erkebispegården (2022) at den stammer fra et dekke med bord ved skomakerverkstedet. Han tolker den «som en benkerygg fra en benk (en sedilia) i oktogonen hvor celebrant (presten) og andre officianter (medhjelpere) satt under messen i Domkirken. Over buerekken er det på midten et våpenskjold som kan knyttes til Aslak Bolt (Rømer-slekten). Målene på benkeryggen passer helt inn på plassen mot skrankeveggen i sørøstre hjørne av oktogonen (Nissen 1998:38–40). Etter brannen i kirken i 1432 kan derfor Aslak Bolt selv ha sørget for å få laget denne benken. Da oktogonen ble restaurert 80 år senere av erkebiskop Erik Valkendorf, kan benken ha blitt plankedekke i Erkebispegården.» (Øivind Lunde: Erkebispegården (2022)
Fantastiske utskjæringer i tre.
Erkebispegården museum i Trondheim
Fantastiske utskjæringer i tre.
Fragment av et hode.
Fragment av et hode.
Portaler i Erkebispegårdens borggård (sett fra sørvest).
Monster i en haug med ødelagte (eller ubrukte) steinskulpturer på Nidarosdomen.
Kapitel og vederlagsstein fra en ukjent kirke, ca 1050–1150.
Kilder
Sæbjørg Walaker Nordeide (red.): Excavations in the Archbishop's Palace. Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. NIKU Temahefte (Trondheim, 2000). Via Academia.edu
Dessuten: Informasjon i nuseet, Store norske leksikon, Wikipedia