Demonveggen i Sauherad kirke
Korets vestvegg i Sauherad kirke er dekket av demoniske ansikter.
Ny forskning av konservator Susanne Kaun og kunsthistoriker Elisabeth Andersen har vist at demonene ble malt i 1940 – ikke på 1600-tallet, som tidligere antatt. Det var konservator Gerhard Gotaas (1879–1963) og hans sønn Per Gotaas (født 1917) som i 1935 hadde fått ansvaret for restaureringen av kirken, og det er de som må ha malt demonene. Med andre ord rent juks.
Far og sønn Gotaas arbeidet med avdekkingen og konserveringen av de gamle kalkmaleriene i Sauherad kirke fra 1935 til 1940.
Ansiktene spenner over et vidt uttrykksregister: onde, skrekkinnjagende, vakre, nøytrale. Det er biskoper, forpinte menn, fabeldyr, prinsesser, kanskje dronninger, blandingsvesener, ansikter formet som flammer fra helvete. Flere tusen.
Riksantikvar Harry Fett hadde store forventninger til restaureringene Gotaas holdt på med i Sauherad kirke. I slutten av august mottar Fett et brev fra konservator Gotaas. Brevet er datert 23. august 1940 og finnes i Riksantikvarens topografiske arkiv (Sauherad kirke). Gerhard Gotaas skriver (merk den ravgale ortografien!):
«Jeg ska få overraske Dem, med at vi avdekket korbueveggen … å hva domper vi på? Jo, et hode med en slags krone … å stadi nye fjæs og figurer av både mensker og dyr.»
(Sitert etter Kristin B. Aavitsland: Harry Fett - historien er lengst, Oslo, 2014)
Uttrykket i veggmaleriet er svært fortettet; motivene flyter inn og ut av hverandre, yttergrensen til et motiv er samtidig overgangen til neste motiv. Skremmende og fascinerende.
Demonveggen i Sauherad kirke likner ikke på noe annet i norsk kirkekunst. Selv om verket bygger på en lang tradisjon med beskrivelser og fremstillinger av demoner, djevelen og alskens onde vesener, går demonveggen langt utover denne tradisjonen, ikke minst i den monomane intensiteten.
Det finnes ingen forsonende eller forløsende elementer, ingen Gud eller Kristus som beseirer djevelen og hans demonhær. Det mangler også en didaktisk ramme annet enn eventuelt at ansiktene skal skremme folk.
Så kommer spørsmålene på rekke og rad: Hvorfor malte Gotaas og sønn disse demonene? Trodde han selv at han så underlaget i muren som han skulle hjelpe slik at alt kom til syne – eller var han en reinspikka svindler? Var Gotaas ute etter å lure riksantikvar Harry Fett? Var Harry Fett med på svindelen? Var Gotaas og eventuelt sønn langt på vei inn i et psykiatrisk helvete?
Gerhard Gotaas forteller i brev at han fant riss i kalkstrukturen, men at disse var så svake at han måtte tegne dem opp med en gang slik at de ikke gikk tapt. «Jeg må bare følge rissene jeg finner; alt ligger der. Jeg finner fargerester og ser sammenhenger.» Men Susanne Kaun og Elisabeth Andersen fant ingenting i overflaten fra noe tidligere lag. Harry Fett besøkte Sauherad kirke flere ganger under restaureringen.
Erik Tunstad sier i foredraget «Juks, bedrag og selvbedrag» (Kritisk masse 2010) at vitenskapelig svindel stort sett foregår
«for å mele svindlerens egen kake. Det handler om unge genier som prøver å posisjonere seg, skape seg en karriere uten at de er i stand til eller ønsker eller gidder å levere det som kreves.»
Noe av det som gjør svindelen til Gotaas så interessant, er at den er så himmelropende umulig, utenkelig og usannsynlig. Hadde han forfalsket kalkmalerier med kjente stilistiske trekk, så ville svindelen kanskje ikke vekket så stor oppsikt, men demonveggen skiller seg så langt fra alt annet som finnes (bortsett fra pasienters tegninger på sinssykeasylet) at det er merkelig at svindelen ikke er blitt oppdaget før.
Tidslinje for Sauherad kirke
1150: Sauherad kirke bygges.
1441: Kirkeklokkene lages.
1657: Sauherad prestegård brenner. Brannen sprer seg til kirken. Alt treverk i kirken brenner sannsynligvis opp.
1663: Altertavlen med motiver fra Åpenbaringen males. Altertavlen i Nes kirke er malt av samme maler, omtrent samtidig.
1700: På begynnelsen av 1700-tallet ble vegger og tak malt av Lauritz Pettersen.
1723: Kongen selger 18 kirker i Telemark og alt tilhørende kirkegods til prost magister Peder Alstrup fra Bamle for 2625 riksdaler.
1739: Kirken må være forfalt; den omtales som et sted hvor det er livsfarlig å oppholde seg. Jerndragere monteres.
1781: Kirken utvides.
1823: «Almuen» overtar kirken fordi ingen ville kjøpe kirken, som tre ganger var lagt ut på tvangsauksjon etter at kirkeeieren dør i 1825.
1848: Sakristiet bygges (påbygg til koret).
1904: Orgelet bygges.
1939-41: Koret «restaureres» og restaureres. Konservator Gerhard Gotaas (1879–1963) og hans sønn Per Gotaas (med mellomnavnet Job!) tegner demonene på veggen.
1941: Harry Fett utgir En bygdekirke, en bok om Nes kirke og Sauherad kirke.
1962: Skipet restaureres.
1972: Orgelet bygges om.
1989: Kirken får nytt alterbord.
2021: Konservator Susanne Kaun og kunsthistoriker Elisabeth Andersen avslører at demonveggen er malt av Gerhard Gotaas og hans sønn Per Job Gotaas.
Omtale i pressen
![Demonveggen: Avisomtale fra 1940: Konservator Gotaas tillegger disse figurene [demonene] stor betydning](images/avis-19400909-sauherad-demonveggen-rjukan-arbeiderblad.JPG)
NTB-artikkel i Rjukan Arbeiderblad 9. september 1940. «Konservator Gotaas […] har nedlagt et usedvanlig dyktig arbeide. […] Konservatoren tillegger disse figurene [demonene] stor betydning fordi det dreier seg om meget gamle malerier og i en særskilt stil.»
Når og hvem?
Man har spekulert på om demonveggen ble malt av presten Jens Christensen Slagelse (prest i Sauherad i årene 1621–1641) eller presten Paul Olausen Posth (Paulus Olai). Men nå som mysteriet er oppklart, kan vi slå fast at det ikke er noen av disse.
Koret i kirken ble restaurert i 1939-41 og kirkeskipet i 1962.
Altertavlen fra 1663 har motiver fra Åpenbaringen.
Torbjørg Holtestaul er en av forskerne som er blitt lurt av Gotaas svindel. Hun skriver i sin masteravhandling at figurene på demonveggen ble «malt med sot eller brent ben på fersk kalkgrundering. Etter den første restaureringen av korbueveggen i 1939-41 var det mulig å datere korbueveggen til et tidsrom mellom middelalder og 1708. Den andre restaureringen i kirkeskipet ga muligheter til en nærmere datering. Det er sannsynlig at korbueveggen ble malt nesten samtidig med at altertavlen ble malt fordi figurene er malt på fersk kalkgrundering, og det er meget usannsynlig at koret ikke ble kalket innvendig etter en brann før altertavlen kom på plass.» (Torbjørg Holtestaul: Apokalypse i Sauherad kirke - Altertavlen og korbueveggen. Masteroppgave i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk)
Men nå må altså historien skrives på nytt.
Harry Fett beskriver veggen slik: «Her fremstilles åpenbaringens djevler, tidens demoner, tilværelsens uhyggelige makter, med alle dets ukontrollerte og skjebnesvangre krefter og uhyggelige maskeliv – alt dette som Kristus hadde erklært krig, har vi på korets vestvegg. I store svermer svever demoner og djevler om i rummet, flokk på flokk - en hel lufteskadre, en insektsverm av demoner, dyremasker med menneskelige trekk. menneskemasker med dyretrekk, dyret i mennesket folder sig ut i alskens fantastiske bastardformer, sjelelige komplekser har tatt form. Hvilket galleri av demoniske ansiktstyper!» (Harry Fett: En bygdekirke (1941))
Detalj av demonveggen i Sauherad kirke. Sigrid Christie skriver i sin doktoravhandling Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800 (1973): «Uten sammenheng med vår gamle kirkekunst forøvrig, så vel ikonografisk som kunstnerisk, er demonene i Sauherad kirkes korbuevegg.» Men så viser det seg altså at det ikke er «gammel kirkekunst» i det hele tatt.
Detalj med en et vakkert ansikt omgitt av demoner.
Detalj av demonveggen i Sauherad kirke. Den mørke undertonen og den monomane detaljrikdommen minner om Pushwagners Apokalypse-frise (Jobkill, Dadadata, Heptashinok, Gigaton, Klaxton, Oblidor og Selvportrett).
Harry Fett var virkelig i siget da han skrev om demonveggen i boken En bygdekirke: «De løsrevne øine og løsrevne ører som vi har på Sauherad korvegg, er urtidens mystiske øine og lyttende ører, hvorfra man fornemmet og oppfanget naturens skjulte tanker og hemmelige krefter. Man møter de onde øine, man møter mennesker med sjakalen i sig, med fåret, hanen eller løven i sig, hele demonfølget av dyriske krefter i mennesket.» (Harry Fett: En bygdekirke (1941))
Detalj av demonveggen. Legg merke til «insektklørne» over og under dobbelthodet.
Detalj av demonveggen i Sauherad kirke.
Masker med sebrastriper.
Gerhard Gotaas
Gerhard Gotaas i Hole kirke
Ringerikes Blad, 28. mai 1943
Ringerikes Blad, 7. juli 1943.
Tirsdag 23. desember 1947 kl 19.45 holdt Gerhard Gotaas et foredrag, "På jakt etter kunst bak kalkvegger", på norsk radio.
Buskeruds Blad 9. september 1947
Folkeviljen 4.12.1947
Arbeiderbladet, 1949
Kilder
Elisabeth Andersen og Susanne Kaun (2021): Faenskapets skaperglede: Demonveggen i Sauherad kirke i Kunst og Kultur, nr. 3/021
Harry Fett: En bygdekirke (1941)
Artikkel av Ivar Solbu i Menighetsbladet Helsing til Sauherad og Nes. Nr. 3, juni 2021. Artikkelen er basert på Susanne Kauns og Elisabeth Andersens forskning.
Kristin B. Aavitsland: Harry Fett - historien er lengst, Oslo, 2014
Sigrid Christie: Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800 (doktoravhandling, 1973)
Torbjørg Holtestaul: Apokalypse i Sauherad kirke - Altertavlen og korbueveggen. Masteroppgave i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk
Ringerikes Blad via Nasjonalbibliotekets digitale arkiver. (Under krigen var avisen preget av nazipropaganda.)
Kirker, kirkegårder og gravminner i Norge
Kilder
Harry Fett: En bygdekirke (1941)
Kristin B. Aavitsland: Harry Fett - historien er lengst, Oslo, 2014
Konservatoren og demonene – et veggmaleri i Sauherad kirke
Overraskende datering på demonveggen i Sauherad kirke (NIKU)
Torbjørg Holtestaul: Apokalypse i Sauherad kirke - Altertavlen og korbueveggen. Masteroppgave i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk
Annen svindel
Biolog og forskningsjournalist Erik Tunstad har skrevet boken Juks (om forskere som svindler). Her er en artikkel Tunstad har skrevet om emnet (Stavanger Aftenblad): Flere har skapt en falsk fortid
Erik Tunstad: «Juks, bedrag og selvbedrag» (Kritisk masse 2010)