Gravminner fra romertiden
Baksiden av romersk askeurne fra 1. årh. e.Kr. Svært høy håndverksmessig kvalitet og krigstrofeer som motiv gjør denne urnen meget spesiell. (Metropolitan Museum of Art i New York. Public Domain.)
Kremasjon i Roma: Først vasket slektninger liket. Deretter plasserte de en mynt i avdødes munn (eller én på hvert øye) som betaling til fergemannen Karon, som brakte sjelene over elven Akeron/Styx til Hades (dødsriket).
Familie, venner, profesjonelle sørgere og noen ganger innleide musikere gikk i prosesjon til kremasjonsstedet utenfor bymuren. Etter kremasjonen la et familiemedlem asken i en urne. Urnene ble ofte plassert i nisjer hugget ut i veggen. Etter hvert som forestillingene om livet etter døden endret seg, overtok begravelse for kremasjon. (Informasjon fra Metropolitan Museum of Art i New York)
Romersk gravalter i marmor for et barn ved navn Anthus, satt opp av hans far L(ucius) Julius Gamus. 1. århundre f.Kr.
«Her ligger Ursa, som levde i 7 år og 10 måneder. Foreldrene Ursolus og Romula har reist denne gravstein i fred.»
Trier (Tyskland), slutten av 300-tallet / begynnelsen av 400-tallet. Rheinisches Landesmuseum Trier.
Kjennetegn ved romerske gravminner
- Teksten innholder sjelden dato og/eller år. Eksperter må derfor bruke et sett med kriterier for å datere (og finne ut om et gravminne er ekte)
- Alder er vanlig: «Quintus Munatidius Gallus, Spurius’ sønn, levde i 5 år og 45 dager.»
- Yrket til avdøde er ofte nevnt: «Jordmoren Iulia Pieris ligger her»
- Foreldrene eller søskenene er nevnt når det er de som har reist gravstøtten
- Personlige egenskaper eller kjennetegn nevnes stadig: "den aller søteste", "som ikke var til bry for noen"
«Quintus Munatidius Gallus, Spurius’ sønn, levde i 5 år og 45 dager.»
Marmorinskripsjon på kolumbarium i Roma. Inskripsjonene var plassert under urnen i nisjen. Ashmolean Museum i Oxford.
Romersk gravrelieff (30-10 f.Kr.), nå i British Museum. Relieffet fremstiller Lucius Antistius Sarculo og hans kone Antistia Plutia (en frigitt slave).
Gravminne for en kvinne ved navn Vibia Drosis fra det flaviske dynastis periode (69-96). Hårstilen med slike korallknupper var typisk for denne perioden.
Gravalter av marmor fra den flaviske eller trajanske perioden (ca 90-100 e.Kr.). Kvinnen er Cominia Tyche, og hårstilen hennes er typisk for denne tiden.
Inskripsjonen lyder slik i oversettelsen fra Metropolitan Museum of Art i New York: "To the spirits of the dead. To the most saintly Cominia Tyche, his most chaste and loving wife, [from] Lucius Annius Festus. [She] died at the age of twenty-seven years, eleven months, twenty-eight days. Also for himself and for his descendants."
Gravmonument fra første halvdel av det andre århundre e.Kr. I Landesmuseum Trier i Tyskland.
Avdøde Gaius Albinius Asper fikk laget gravminnet til seg og hustruen, Secundia Restituta, mens han levde.
«Her hviler i fred Concordia, som levde i omtrent [pl(us) m(inus)] 65 år. Concordius og Concordialis, de kjære sønnene, har reist gravsteinen.» (Hic iacet in pace Concordia, quae vixit annos pl(us) m(inus) LXV. Concordius et Concordialis filii dulcissimi titulum posuerunt,)
Tidligkristen gravstein (fra midten av 300-tallet) med kristogram (X+P), alfa og omega og to duer.
Gravsteinsamlingen i Trier fra tidligkristen tid er den største etter Romas. Rheinisches Landesmuseum Trier.
Romersk gravminne i marmor for Maritima og Antonius (slutten av 300-tallet). Fra Trier i Tyskland, som en gang var en av Romerrikets viktigste byer. Nå står det i Rheinisches Landesmuseum Trier.
Til de allerkjæreste barn, Maritima og Antonius, søsknene som hviler her, har Fidentia, moren, og Lucifer, broren, reist denne gravstein.
Teksten på latin lyder slik (gjengitt slik museet skriver det):
[Dulcis]simis infan[tib-
us Mari]timae et Anton-
[nio fra]tribus. qui h-
[ic requi]escunt Fid-
[entia mater e]t Lucifer f-
[rater titolu]m po-
suerunt.
«Hic quiescit in pace Martina dulcissima puella, que vixit an(os) XVI et me(nsem) I. Patris titulum posuerunt.» (Her hviler i fred Martina, den aller søteste pike, som levde 16 år og 1 måned. Foreldrene reiste denne gravstein.)
Rheinisches Landesmuseum Trier
«Jordmoren Iulia Pieris ligger her, ikke til bry for noen.»
Iulia Pieris obstetrix hic iacet nulli gravis.
1. årh. e.Kr. Rheinisches Landesmuseum Trier
Gravminne fra ca 160 e.Kr. - nå i Landesmuseum Trier.
Detalj av romersk sarkofag: To fulle (!?) gutter vender tilbake etter festligheter til ære for vinguden Bakkus (lat. Bacchus), ifølge informasjonen i Ashmolean Museum of Art and Archeology i Oxford. Laget i Athen 140–150 e.Kr., restaurert på 1600-tallet.
Byste fra et gravkammer i Palmyra i Syria, ca. 80–120 e.Kr. Ashmolean Museum i Oxford.
"Flavia Fausta, tidligere Aulus' slave, levde i 18 år. Aulus Flavius Eros, tidligere Aulus' slave, levde i 25 år." (Første halvdel av 1. årh. e.Kr., Ashmolean Museum i Oxford.)
Legen Claudius Agathemerus og hans kone Myrtale. Roma, ca. 100 e.Kr. Claudius har på seg en romersk toga og hustruen en fasjonabel parykk. Navnene og teksten viser dog at de er av gresk opprinnelse. Greske leger hadde høy status i Roma. Ashmolean Museum i Oxford.